Da var jeg og Knut vel hjemme etter en liten tur til Oslo. Vi hadde det kjempefint der, noe du kan se mer om i vloggen nederst på siden.

Men først vil jeg bare komme med noen tanker. Jeg har vært i en rar form for tilstand i det siste. Ting har liksom bare gått min vei, og alt har vært helt fantastisk. Jeg har ofte lurt på hvor lenge dette kan vare, og i dag fikk jeg egentlig svaret på det. Som mange av dere vet skal jeg og en vennegjeng av meg på Interrail 2010. Den største grunnen til at jeg, økonomisk sett, kan ta denne turen, var at jeg fikk en jobb i slutten av sommerferien der jeg kunne tjene store penger. Avtalen var nesten i boks da jeg i dag ble oppringt og fortalt at tilbudet faller bort da jeg egentlig skulle starte på opplæringsuken den 12. juli og jeg ikke er hjemme før den 16. Dette var et slag i magen. Her har vi jo catch-22 in real life. Om jeg dropper Interrailen så får jeg jobbet, men mesteparten av grunnen til at jeg ville ta denne jobben (i alle fall nå i senere tid), var på grunn av Interrailen, så om jeg velger dette så kan jeg ikke ta jobben.

Så vil jeg bare dele noen tanker rundt det å være ekte. Å være ekte er noe jeg setter ekstremt høyt. Å tørre å vise hvem du faktisk er, under huden, strippet for filter, er noe de færreste av oss klarer. Men det å være ærlig om følelsene sine, og det å være ærlig om hva man mener og tenker, uansett om andre har andre meninger enn deg, det synes jeg er ekstremt viktig. Det å kunne tørre å stå for noe, og å gjøre det uavhengig av hva andre synes, det mener jeg er å være ekte. Vis hvem du er, ikke prøv å skjul det bak masker av falskhet og oppdiktede følelser. Du er jo unik, så hvorfor prøve å bli som andre? Hvorfor prøve å bli akseptert av folk som ikke vil akseptere deg? Du hører ikke sammen med dem uansett om du må late som du er noen andre for å bli likt, ikke sant?

Vel, nok om det. Nå vil jeg pjatte litt om det å være personlig. Ja, for det å være personlig har blitt en sjelden ting i våre dager. Nye medier tar jo totalt over, og da snakker jeg spesielt om Facebook. I dag (i går om du har en normal døgnrytme) hadde min venninne Anja bursdag. Hun ble atten år. Jeg gratulerte henne på Facebook. Sendte en liten personlig hilsen. Da jeg hadde gjort dette tok jeg det som en selvfølge at jeg hadde gratulert henne, og da jeg møtte henne var det som en hvilken som helst annen dag. Det jeg burde gjort var å se henne inn i øynene og fortelle hvor god en venn hun har vært, alt hun betyr for meg og hvor mye godt jeg ønsker henne på den store dagen. Dette ble ikke gjort, noe jeg angrer på. Istedenfor ble gratulasjonene redusert til Facebook, en kort telefonsamtale og en liten notis i denne bloggposten. Skal si verden går fremover i riktig retning. Og jeg er sikker på at det er flere enn meg som føler seg truffet av akkurat dette.

Vel, nok snikksnakk. Under er vloggen fra Osloturen.

Når Fredrik og Tor sakte nærmer seg førervinduet og den slappe hånden kan de merke at dette ikke er hånden til en mann. Den er slank, liten og mangler hår. Når de kommer helt innpå bestemmer de seg for å åpne døra. “Du kan gjøre det”, sier Tor. “Hvorfor skal jeg gjøre det? Du kan gjøre det”, svarer Fredrik. Dette går frem og tilbake helt til det hele utvikler seg til en stor catfight. Slappe hender dasker hverandre mens hodene lenes bakover og til siden i grimaser som kun ekte primadonnaer klarer å etterligne. Da kampen opphører og støvet har lagt seg kan de se Eivind, Knut og Truls i full gang med å dra føreren ut av den nå åpne døra.

“Hva gjør dere her?”, spør Tor imens han ser på føttene til føreren som dras sakte ut. “Vi forklarer senere”, er alt Truls rekker å si før Tor roper navnet til sin kjære Christina da fjeset hennes kommer bevisstløst ut av døra. Hun legges på bakken og Tor er kjapp for å kjenne etter om hun puster. “Hvem sin GENIALE idé var det å la CHRISTINA kjøre??”, spør han opprørt og sint. Da ingen svarer begynner han å gråte. “Vi må starte hjerte/lungeredning NÅ”, roper han i full gråt.

De andre er forvirret, siden de ikke kan noe som helst om førstehjelp. De aner ikke hvor mange ganger brystkassen skal trykkes ned eller noe som helst. Dette gjør at Tor tar saken i sine egne hender. Han påtvinger Truls oppgaven i å blåse oksygen ned i lungene hennes, mens han selv skal drive hjertekompresjon. Truls er nok den eneste som klarer å generere store mengder rent oksygen på kort tid hadde han fått for seg.

For Truls var dette uventet. Han virket litt fravikende i starten, men skjerpet seg når Tor ropte at Christina kom til å dø. Han setter seg ned på kne og holder for nesa til Christina. “Det er bare munn til munn”, tenkte han for seg selv da leppene hans møtte hennes. Han løy. Dette var så mye mer. Dette var det han hadde lengtet etter hele livet. Å kjenne de myke leppene til det motsatte kjønn mot sine. Han er så oppslukt i dette at han nesten glemmer å puste ut. Da han kommer til seg selv har det gått flere sekunder, og han må konsentrere seg for å klare å gjøre jobben skikkelig.

“Hun har puls”, sier plutselig Knut som har deltatt i redningen. Tor stopper hjertekompresjonen, tydelig utslitt. Truls stopper med munn til munn da han merker at Christina begynner å puste selv. Sakte våkner hun fra bevisstløsheten og smiler til de andre. “Det var moro, kan vi gjøre det igjen?”, gliser hun full av energi før hun reiser seg og hopper glad av gårde i retningen den store traileren kom fra.

“Jeg kommer aldri til å skjønne meg på henne”, sa Eivind i vantro. “Hun er jo helt sprø. Nesten like sprø som potetgullet jeg spiste i går”. Det får Tor til å huske på spørsmålet han stilte før denne dramatiske situasjonen. “Hva gjorde dere egentlig i en stor trailer?”, spør han igjen. “Vel, nå skal du høre”, sier Knut og forteller om den geniale planen til Truls for å ta igjen ham og Fredrik. Eivind var jo så redd for bilen sin, og ville derfor kjøre etter dem å ta dem igjen. Truls fant ut at traileren som faren kjører på jobb sto i garasjen og de bestemte seg for å ta den. “Det eneste dumme var at vi lot Christina kjøre, men Truls insisterte”, ler Eivind da Knut er ferdig med den korte historien.

Truls prøver å le en tilgjort latter, men stopper seg selv. Tankene hans er i full gang med å skape en teori. Hvordan skal han klare å få Christina til å bli sin? Først må han droppe planen til ham og Eivind, og det betyr da å kvitte seg med både ham og Dan. Hvordan han skulle klare dette uten å bli oppdaget var en annen sak. Han var helt oppslukt i Christina, og han MÅTTE ha henne. Koste hva det koste vil.

Her gjør du lurt i å følge med videre, altså!

Vlog om Bestemorterror 3

Edit:
Som lovt i et “kjedebrev” på Nettby poster jeg nå resultatene fra linkklikkingen inne på DatingDirectives og YouMilk.
Hvor mange leste kjedebrevet? Dette aner jeg ikke.
Hvor mange besøkte sidene? Ca. 50 på hver side.
Hvor mange klikket på linker? Litt under halvparten av alle besøkende.

Kapittel 4 av suksesshistorien “Farlige Tider”.

Fredrik kjenner følelsen av rå fart når nåla bikker 120 km/t. Han vurderer situasjonen. Ville det være gunstig å sette bilen i resergiret nå, eller burde han vente. Det kom jo en sving litt lenger frem, og det ville være lite drivstofføkonomisk å gire opp for å så gire rett ned igjen et par sekunder etterpå. Det var bare Knut som gjorde sånn, og Fredrik ville IKKE bli sammenlignet med Knut. I alle fall ikke av Tor.

Fredrik bremser ned før svingen og ser samtidig på Tor. Han sitter og gliser som om han nyter hvert sekund av dette ulovlige stuntet de nettopp har gjort. Det er da noe slår Fredrik som et lyn fra klar himmel. Hvorfor hadde de tatt bilen til Eivind? Hva godt skulle det gjøre å stjele den? Fredrik begynner å få dårlig samvittighet, og bremser derfor helt ned og parkerer bilen i veikanten. “Hvorfor stopper du?”, spør Tor ham litt irritert. “Det var jo nå det virkelig begynte å bli morsomt”. Fredrik tenker seg om. Burde han fortelle Tor sannheten, eller burde han virke hard og ufølsom slik som han vanligvis bruker? Fredrik kikker i dashbordet imens han tenker. Der ser han at Eivinds bil snart er tom for bensin.

Fredrik tenker raskt og sier “Vel, vi må jo snu nå snart. Vi har bare så vidt nok bensin til å komme oss tilbake”. Tor så ut til å føle at dette var fornuftig og Fredrik snudde derfor bilen. På vei tilbake nådde de 100 km/t relativt raskt på den smale veien. Trærne fløy formelig forbi og de begynte å få tunnelsyn. Fredrik visste godt at om det kom en bil imot nå, så ville de ikke klare å kjøre forbi. Da var det å tråkke så hardt som mulig på bremsepedalen, slik som forøvrig Knut gjorde hele tiden, og så bare håpe at bilen kom til å stoppe i tide.

I det fjerne ser Fredrik noe komme mot dem. Han sakker av litt, men det er dessverre ikke nok. Da de nærmer seg kan han se at det er en stor trailer. Han tråkker så hardt han kan på bremsepedalen, men traileren er for nærme. Fredrik snur fort på rattet for å prøve å styre unna. Traileren gjør det samme, og det siste Fredrik ser før han kjører utfor veien er traileren som havner i grøfta. Renaulten til Eivind havner på siden da den endelig har stoppet.

Tor åpner døra si. Han føler seg ganske fin og har tydeligvis ikke blitt skadet i utforkjøringen. Han klatrer ut av døra, og siden bilen ligger på siden må han hoppe ned på bakken. Førsteprioriteten hans nå, det er å redde Fredrik. Tor ser inn solvinduet på taket av bilen og kan se Fredrik ligge bevisstløs. Deretter løper han litt nedover i grøftekanten og finner en stein. “Dette MÅ bare funke”, sier han til seg selv da han tar steinen og kaster ned så hardt han kan mot solvinduet. Plutselig hører han et helt nervepirrende vræl komme fra bilen. Det går flere sekunder før det dabber av.

“HERREGUD!! HVA ER DET DU HOLDER PÅ MED!?!?”, roper Fredrik av den smerten steinen påførte ham da den traff lillefingeren hans. “Beklager! Jeg skulle bare redde deg ut av bilen. Du var jo bevisstløs”, unnskylder Tor seg, nesten på gråten. “Bevisstløs? Jeg lå og sov! Jeg tenkte det kunne være lurt og ta seg en liten lur nå som jeg fikk sjansen! Jeg måtte jo være oppe i hele natt å gjøre kaligreier!”, roper Fredrik tilbake før han også klatrer ut av bilen. Snart finner Tor og Fredrik ut at det kunne være en god idé å se om føreren av den store traileren hadde det bra.

De kommer seg opp av grøfta og begynner å nærme seg traileren med sikre skritt. Traileren står oppreist i grøfta, men taket er bulket. De tolker dette som at traileren har rullet en gang eller to, og blir nå mer skeptisk til å gå bort å se hva som har skjedd med føreren. “Jeg tåler jo ikke blod”, hvisker Fredrik, “skal vi ikke snu?”. “Ikke vær dum nå Kali! Vi MÅ bare redde føreren av denne traileren!”, svarer Tor med en tilgjort sikkerhet i stemmen. Når de kommer tettere innpå traileren kan de se en logo med påskriften “Primaflor” på siden. Det ryker av motoren og en hånd henger slapt ut av det knuste førervinduet.

Hva kommer til å skje videre her? Følg med for å finne det ut!

Tittelen sier vel det meste. Jeg vil bare slenge inn at filmen som jeg og Truls tok opptakene til på improvisasjon på torsdag, den kommer om noen få dager!

Vennligst vent…

Vennligst vent…

Det vil også komme en video senere. Dette var den filmen vi laget fordi vi kjedet oss, som vi snakker om i slutten av filmen. Den må bare redigeres først. Og om dere lurte fikk jeg 6 på medieeksamen. Jeg er ganske stolt av meg selv, og det var en fin overraskelse. Helga blir god.

Vennligst vent…

Vennligst vent…

På skolen i dag bestemte jeg for å lage en liten vlog og ta med vennene mine.

vlog_3

Jeg har også laget en liten sang. Jeg har ikke laget melodien, men jeg lastet ned en MIDI-fil og forandret ganske mye på den. Sangen er en liten danceversjon av Canon.

canon-dance

For forklare nærmere hva jeg mener i filmen:

Ikke pent:

Pent (enda mer fett på kroppen er selvfølgelig også pent, men for mye fett kan være farlig for deg!):

vlog1

Vennligst vent…