Dedikert til min gode venn, Truls.

Truls gikk gjennom den mørke Tustentunnelen med Dan og Eivind rett i hælene. Det var på slike mørke steder han ofte likte å gå når han hadde behov for å gruble. Og behov for å gruble, det var noe han fikk når han var sulten; Spesielt når han hadde lyst på en saftig kebab. Det var i sånne stunder at han ofte grublet på eksistensielle spørsmål, som for eksempel om Gud faktisk eksisterte. Han hadde alltid sett på Gud som noe abstrakt, men fortsatt konkret. Likevel hadde det aldri føltes som om det var riktig å sette noe kjønn på det Gud nå enn var, så han refererte like gjerne til Gud med ordet ”det”. Hvis Gud eksisterte, så skulle han i alle fall drepe ham. Det var helt sikkert. Han trodde ikke at Gud var skaperen av noe som helst, annet en elendighet. Sjelens elendighet. Hva var all denne dritten om at mennesket sin frie vilje er det som har skapt all ondskapen i verden? Og at Gud er uendelig kjærlig og snill? Truls følte ikke at om en toåring dør av lungekreft, så er det toåringens frie vilje. Han følte det var Gud sin skyld, som hadde skapt sykdommene. Gud var ond, og det visste Truls inn til hjerterota. Han tvilte ikke et sekund. Hvorfor hadde han ellers fått den depresjonen for noen år siden? Hvorfor hadde han gått rundt med selvmordstanker, og med tanker om å drepe alle andre? Kanskje han bare skylte på Gud fordi det ikke var noen andre å skylde på? Kanskje han ikke ville skylde på seg selv, og derfor brukte Gud som en metafor på verdens ondskap? Det samme kunne det være, for han var på vei ut av depresjonen nå, og inn i en ny og lysere fremtid. Likevel likte han å reflektere litt over tiden fra full depresjon, til den tilstanden han var i nå. Det lærte ham liksom mer om seg selv.

Det hele hadde begynt for omtrent to år siden. Plutselig var det som om personligheten hans ble splittet i to deler. Den ene var en veldig emosjonell person, som alltid ville gråte og som alltid ville både elske og bli elsket. Men så var det den andre; En ondsinnet personlighet. En personlighet som like gjerne kunne vært Gud selv, og var det kanskje òg. Det var kanskje derfor han ofte følte at han kunne opphøye seg til Guds nivå … Gud var i ham, og gjorde ham svak og følelsesløs. Disse to personlighetene hadde alltid kjempet om makten, kunne han erindre, og det var alltid den ondsinnede som vant. Det var alltid den ondsinnede som fikk det siste ordet. Det var det som gjorde at han ikke kunne gråte, at han ikke kunne elske og at han rett og slett ikke brydde seg. Tiden etter depresjonen hadde vært en stor prøvelse for ham. Han klarte ikke å sette pris på noe, så han ga likeså godt blaffen i alt sammen. Dette kunne selvfølgelig ingen vite, så han brukte å skjule denne mangelen på følelser og heller late som om han faktisk hadde dem. Dessverre ble dette vanskelig å fortsette, ettersom han ble mer og mer følelsesløs. Han ble ikke ond, han bare mistet følelsene sine. Han ble umenneskelig.

Men så kom det en dag, kunne Truls huske, da han opplevde en fantastisk forelskelse. Han ante ikke om det var sin første, men den var i alle fall større enn noe han noen gang hadde opplevd før. Dermed ble hele selvbildet hans oppløst, og alle følelsene kom tilbake. Hva skulle han gjøre? Heldigvis fikk dette ham til å åpne øynene. Han begynte å prøve å finne seg selv, og nå var han nær, veldig nær.

Plutselig ble tankerekka hans avbrutt av et forferdelig og forvrengt hyl. Han rakk så vidt å komme ut av den transelignende tilstanden han var i før han ble truffet i hode av noe halvmjukt. Da han kom til seg selv kunne han merke at han var alene. Han lette febrilsk rundt seg etter Dan og Eivind, men de var ikke å se. Han snudde seg ned mot bakken for å se hva han hadde blitt truffet av. Truls skvatt til; På bakken lå det et avkuttet menneskehode, og han kunne gjenkjenne hvem det var. Det var Fredrik, og han hadde fått noe som lignet på en vindusvisker tredd gjennom kanalen som gikk fra nesa til øyet. Akkurat da Truls skulle til å ta det opp merket han til sin vemmelse at noe var risset inn i panna på hodet. ”Do not go further!”, stod det med store, blodvåte bokstaver. Han skvatt til og så seg redd rundt, før han vurderte om han skulle rope etter Dan og Eivind. Det var jo tross alt en fare for at de som hadde gjort dette med Fredrik kunne høre ham. Han begynte å bli reddere og reddere nå. Frykt. En følelse han ikke hadde følt på lenge. Det begynte å komme tilbake til ham hvor forferdelig denne følelsen egentlig var, men på en måte var den også befriende. For Truls betydde dette en ny vår, en ny dag. Han hadde begynt å forandre seg, og visste at det var lys i enden av tunnelen. Om han noen gang kom seg ut derfra.

Kilde for personbeskrivelse:
RaToCX

Da er kapittel 12 her. Det ble skrevet da jeg var VELDIG trøtt og VELDIG emo, så resultatet ble vel så som så.

Suget etter kebab begynte å bli farlig stort. Truls og de andre gikk langs det som var igjen av veien fra Sandsbukta til hovedveien som ville lede dem inn til byen. Rundt dem så det ut som om noen hadde sprengt en atombombe. Truls funderte lenge på dette før han stoppet opp. Han så rundt seg og prøvde å legge to og to sammen. Avbrente skoger. Vrakdeler over alt. Tung og tom luft. Hodepine. ”VENT NÅ LITT”, ropte han plutselig. Eivind og Dan skvatt til og mistet Knut i bakken med et ikke mindre enn skjærende dunk. ”Jeg tror jeg vet hvorfor det ser ut som det gjør rundt oss”, sa Truls plutselig, før han stoppet å snakke. ”Nei, bare glem det”, sa han så, og begynte å gå videre. Eivind og Dan fulgte på med Knut på slep mellom seg.

De må ha trodd han var en idiot. Men hva visste vel de. Det var ikke hans skyld at han var litt glemsom. I gleden av å være ute av beskyttelsesballen sin hadde han helt glemt at det var ham som hadde detonert atombomba. Han gremmet seg over seg selv samtidig som han studerte omgivelsene. Den en gang så vakre dalen var gått over fra å være et paradis til å bli et helvete. Lukten var forferdelig, ja, nærmest uutholdelig. Rundt dem var de en gang store og fagre skogene, fulle av liv og yndighet, blitt omgjort til svart aske. Den en gang blå fjorden, full av fisk og vakre skapninger var blitt om til ei grønn sørpe. Da de hadde gått et lite stykke kom de til en samling av lik. Noen av dem, de heldigste, hadde fortsatt hud. Andre var det kun bein og kjøttrester igjen av. Truls stoppet foran et av likene og bøyde seg ned. Han studerte det lenge.

Hodeskallen han så på manglet øyne, og det som lignet på hjernemasse tøt ut av øyenhulene. Han tok sakte fingeren ned i den seige, gråaktige massen. Han hadde alltid lurt på hvordan en menneskelig hjerne fungerte, men nå som den lå som smeltet ost rett foran ham virket den så ubetydelig. Hvordan kan en slik rar masse klare å filosofere over noe som helst? Han tok fingeren sakte ut igjen. Hjernemassen hang fast og slapp ikke taket. Den delte seg på midten slik at Truls stod igjen med omtrent 32,1 gram hjernemasse på fingeren. Han studerte den en god stund før han til slutt reiste seg opp igjen og snudde seg mot Eivind og Dan.

”Somebody want a snack?”, sa han spøkefullt. Han rakk ikke engang å reagere, enda mindre trekke til seg fingeren, før den var inni munnen til Dan. Han siklet og sugde alt han kunne. ”Nam”, mumlet han med fingeren til Truls fortsatt i munnen, ”dette var jammen saker”. Truls dro til seg fingeren så hardt han kunne. Dette angret han på med en gang. Både hud, kjøtt og scener ble revet av idet fingeren skrapte mot de skarpe tennene til Dan. Truls kunne se helt inn på sine egne knokler. ”FAEEEN! HVA I HELVETE HAR DU GJORT??”, skrek han før han snudde seg for å vise fingeren sin til Eivind. Han rakk så vidt å fokusere før Eivind kastet opp i ansiktet på ham. ”FITTEEEE”, ropte han så høyt han kunne. ”Kan ikke dere to IDIOTER gjøre NOE riktig?”.

Truls snudde seg sakte mot Dan, som fortsatt stod der og smattet på hjernemassen. ”Seig denne her”, sa han avslappet. ”Så begynner jeg å bli litt kvalm også”. Truls kunne ikke tro sine egne ører. Han hadde bare lyst til å drepe dem begge to, noe han også aktet å gjøre. Det eneste problemet var at han fortsatt trengte dem. ”Nå står dere to IDIOTSKALLER stille her, mens jeg går ned i fjøra og vasker av meg denne dritten”, sa han krast. ”Er det forstått?”. Både Dan og Eivind nikket febrilsk, og prøvde av beste evne å skjule den lille skadefryden de opplevde. Da Truls kom opp igjen, ren og fin, og heldigvis luktfri, fortsatte de å gå mot Molde. ”Vi bør gå gjennom Tussentunellen”, sa han behersket, ”om vi skal rekke å komme frem før det blir mørkt”. Eivind og Dan nikket i enighet, og hadde et ørlite håp om at Knut snart skulle komme til live igjen, så de slapp å drasse på ham hele veien. Truls rev av en bit av t-skjorta si og surret den rundt det som var igjen av fingeren hans. ”Håper apotekene i byen fortsatt er intakte, hvis ikke kommer jeg sikkert til å få rabies”. Og så var det den kebaben da.

Fredrik snublet ut det som var igjen av ytterveggen på huset sitt. ”Hva i alle dager er det som har skjedd her?”, snøvlet han idet han så at all skogen som før hadde vært der nå hadde blitt forvandlet til noe som så ut som en slagmark fra det 22. århundret. Fredrik visste at det han nå så på var det mannen fra Rød hadde advart ham om. Ordene satt fortsatt i hukommelsen hans, noe som var ganske uvanlig de gangene han hadde drukket så mye vodka. ”Det er i kveld det skal skje”. Hva betydde det? Kunne dette bare være en forbanna stor tilfeldighet, eller lå det noe i det han sa. Fredrik begynte å gå mot den eneste bilen han kunne se det var mulighet for at fortsatt fungerte. ”Herregud, det er jo Primaflorbilen vi vraket i Sandsbukta”, utstøtte han da han så ironien i det som nettopp hadde skjedd. Da han satte seg inn i førersetet takket han Christina for at hun ikke hadde tatt med seg nøklene. ”Jeg må se hvordan det går med Truls, Dan og Eivind”, tenkte han idet han satt bilen i førstegir og gav full gass. ”Håper det går bra med dem”.

Eivind og Dan kunne kjenne at lufttrykket forandret seg idet Truls brukte en slags rar veske for å etse gjennom den ballen de nå befant seg inni. Ingen av dem hadde tenkt å så mye som spørre hva dette dreide seg om. De var alt for redd for Truls. Til og med Dan hadde trukket tilbake sine tanker om Truls sin autoritet. ”Kom, la oss finne oss et kjøretøy”, sa Truls og begynte å gå nedover jordet. Da han var kommet et lite stykke snudde han seg og sa: ”Og ta med Knut, vi kan ikke la ham ligge der og råtne. Det ville vært alt for enkelt.” Firmaet hadde meninger om slikt. Alle mord skulle gjøres på en avansert måte. Det måtte bare være slik, ifølge dem. Truls fortsatte å gå nedover imens han tenke på hva som kom til å skje videre. Hvorfor hadde han brukt polonium-210 og ikke plutionium-239? Han kunne utnyttet poloniumets halveringstid på 24 110 år på en mye bedre måte enn med poloniumet. Det var greit nok at et gram polonium, om inhalert, kunne drepe Norges befolkning 21 ganger. Problemet var bare at dette faktumet ikke hadde noen særlig verdi om man fusjonerte ti gram av stoffet, slik som han hadde gjort.

Det som skremte ham var bivirkningene som kom til å oppstå. Alle de som ikke hadde blitt drept av eksplosjonen kom til å oppleve kromosomforandringer grunnet strålingen. Dette hadde han unngått om han bare hadde brukt plutonium isteden. ”Dumme Firmaet”, mumlet han for seg selv. ”Skjønner ikke min genialitet. Får ikke bruke de stoffene jeg vil engang”. Truls snudde seg. ”Kommer dere snart!?”. Dan og Eivind var langt oppe i bakken, og de var i ferd med å få Knut over skuldrene sine. ”Jada!”, ropte Eivind, ”Vi er i farta vi!”. Plutselig stoppet Truls opp. ”Hva pokker?”, tenkte han. Han ble plutselig stiv av skrekk. Noe forferdelig var i ferd med å skje. Han begynte å bli sugen på kebab. Denne tyrkiske matretten som oppstod under tyrkernes krigstokter var helt fantastisk. Han brukte å tilberede kjøttet på den gamle måten. Det å finne frem et gammelt sverd og tre kjøttstykker ned på dette og steke det hele over åpen ild var noe Truls bare elsket å gjøre. Om han ikke fikk tak i en kebab snart kom han til å gjøre noe dumt, han bare visste det.

Fredrik var på vei i full fart mot Sandsbukta da han merket noe på frontruta si. Da han så hva det var bråstoppet han og løp ut av bilen. ”Åh, takk GUD”, sa han idet han tok tak i en originalversjon av den første GGW-videoen. ”Du er min nå! HAHAHA”. Han hadde ikke tid til å fundere på hvordan den havnet der, så han bare puttet den i jakkelomma si og kjørte videre. Da han nærmet seg Tussentunellen slakket han av litt. Han hadde hørt at det var viktig å senke farten på vei inn mot tuneller, for det kunne ligge dyr i åpningen som han ikke så. Da han var kommet inn i den slo han på langlysene. Hva enn det var som hadde skjedd tidligere så hadde det slått ut strømmen i store deler av byen, for lysene inni tunellen fungerte ikke. Plutselig så Fredrik et halvspist menneskehode komme flygende mot frontruta si. Han skvatt til da hodet traff ruta med et dunk, og lagde et blodig avtrykk. ”Hva i helvete!?”, utstøtte han høyt. Fredrik rakk ikke engang å reflektere over hva som nettopp hadde utspilt seg foran ham før døra til bilen ble slengt opp. Hvordan kunne noen åpne døra i 80 km/t?

Fredrik lente seg ut og fikk lukket døra igjen. Han låste den fort og strakk seg over for å låse den andre døra. Akkurat idet han var kommet fram til låsen ble det slått hull på taket og noe tok et hardt grep rundt hånden hans. Fredrik hørte et gyselig hyl som hørtes ut som det var tatt rett ut fra en skrekkfilm før han følte en uutholdelig smerte i skuldra si. Da han så etter for å se hva det var så han at hånden hans var borte. Han rakk ikke engang å tenke før han hørte et smell over seg. Da han så opp ble det slått hull i taket og han så et forferdelig vesen. Det så ut som om det var halvt menneske og halvt romvesen. Ansiktet bestod av så lite hud at man kunne se muskler og bein, og det rant svart veske ut av munnen på det. Før Fredrik rakk å tenke seg om så han vesenet strekke en hånd som så ut som om den var laget av sylskarpe kniver rett mot ham, og så ble det alt svart.

Jeg vet hva dere tenker. Hvordan i huleste kan det komme et nytt kapittel nå? Vel, les og forstå!

Fredrik hadde kommet hjem til huset sitt i Skjevika etter en lang og hard natt på byen. Han visste godt at han ikke tålte vodka, men han hadde drukket mye uansett. ”Hva kan vel skje?”, hadde han arrogant spurt seg selv før han styrtet flaska med innholdet bestående kun av vann og etylalkohol. Han visste at vodka som regel har 35-50 % alkohol i seg, men akkurat nå føltes det som om hans eget blod bestod av rent alkohol. Han klarte så vidt å stå oppreist der han snublet inn døra til stua si. Ordene hadde gått igjen i hodet hans; ”I kveld skal det skje. Du bør ikke drikke noe nå. I kveld skal det skje.” Mannen han hadde snakket med på Rød hadde skremt ham litt. Hva var det egentlig han mente med dette, og hvorfor skulle han egentlig bry seg om dette nå?

Nå hadde han mye mer lyst til å sette på yndlingsfilmen sin. Han gremmet seg over de som ikke klarte å sette pris på dens fantastiske sammensetning av elementer. ”De skjønner seg ikke på ekte kunst”, tenkte han og tok frem et DVD-cover med en ”Girls Gone Wild”-logo klistret utenpå. Han burde ikke ha piratkopiert denne. Den var et mesterverk og de som stod for det burde få pengene sine. Dessverre er gikk den ut av produksjon for omtrent ti år siden, og originaler var nesten umulig å få tak i. De færreste visste at denne GGW-videoen var den første som ble produsert. Den kom ut i 1998 og omhandlet fulle, unge jenter som villig viste frem puppene sine til kameraet. Noen ganger ble jentene tatt med til GGW-tourbussen hvor det feteste kunne skje.

Fredrik var i dyp transe av denne tanken da et sterkt lys plutselig blendet ham. ”Hvem i p-p-p… Åh. Langlys nå da-h?”, klarte han å stamme frem før han løftet blikket og så ut av vinduet. Plutselig stivnet han til og ble helt edru. Det var som om alkoholen sildret ut av kroppen hans. Plutselig tenkte han helt klart. ”Hva fa… det der er da ikke langlys!”. Han reiste seg opp og gikk mot vinduet. Lyset ble bare sterkere og sterkere, og så ut til å komme fra bak fjellene. ”Hva i..”, rakk han akkurat å si før han hørte et smell og deretter en vindusrute som knuste. Så ble alt svart.

Pipelyden i ørene til Fredrik var nærmest uutholdelig. Han åpnet øynene, men klarte ikke å se stort. Alt var en uklar masse av rot, papirer, glasskår og vann. Etter en stund klarte han å reise seg opp, før han falt sammen igjen av et sterkt stikk i den ene foten. Han så ned og fant ut at han hadde et stolben gjennom det ene låret. ”Hva… faen!?”, klarte han å få ut i et stønn. Det var like før han begynte å grine. Han vurderte å rope på hjelp, men hva enn det var som hadde skjedd så var det usannsynlig at noen kom til å komme.

Fredrik fikk kravlet seg bortover mot kjøleskapet sitt, som lå åpent på gulvet. Foran det var mat strødd utover golvet. ”Hvor er den??”, sa han imens han lette Febrilsk etter årgangsflaska med sherry. Smerten i låret var nærmest uutholdelig da han omsider fant flaska. Han snudde seg rundt og dro med et hardt rykk ut stolbenet fra foten sin. ”Aaaaaahhhhggg”, hylte han da han følte smerten og så at minst 30 % av lårmuskelen hadde blitt med ut. ”Åh, fitte”. Fredrik tok lårmuskelen av stolbenet og presset den inn i hullet igjen. Deretter tømte han halve sherryflaska over såret, tok av seg t-skjorta og bandt den rundt. ”Det får holde”, sa han idet han styrtet resten av flaska.

Truls, Eivind, Dan og Knut våknet i en slags boble av et rart materiale. De lå langt ute på noe som så ut til å ha vært et jorde. Rundt dem var alt av skog svidd av, og det lå vrakdeler av alt fra hus til u-båter over alt. ”Hva i helv…”, rakk akkurat Knut å si før han ble slått i svime av Truls. Truls lette i lomma si og fant fram ei 1 mm sprøyte. Han presset den under huden i halsen til Knut og sprøytet innholdet inn. ”Slik”, sa han, ”når han våkner vil han ikke huske noe som helst. Vi må bare finne en passende plass å plassere ham.” Eivind og Dan så vantro på Truls. De visste ikke om de skulle være glade for at de hadde overlevd, eller om de skulle dø av forbauselse over det Truls nettopp hadde gjort.

Rett før atombomba hadde gått av hadde Truls rukket å vri armbåndsuret sitt til ”SSMK” som stod for Super Saftig Mega Kanon. Om dette hadde noe med den beskyttende ballen laget av gummifisert wolfram, det ante ikke Truls. Det var uansett ikke han som styrte dette med akronymer. Dette var det Firmaet som hadde tatt seg av. De kalte det bare det, Firmaet. Nå var Truls i alle fall lettet for at det hadde fungert. Å oppbevare atombomber i umiddelbar nærhet gav deg privilegiet å ha slike beskyttelsesanordninger, i følge Firmaet. Han så på Eivind og Dan, men klarte ikke å bry seg om dem. Ikke på ordentlig. Det eneste han brydde seg om nå var å tilintetgjøre Knut, og det måtte være på en spesiell måte. Det var ikke nok bare å skyte ham. De MÅTTE gjøre noe spesielt. En ny mesterplan måtte utvikles.

SPANANDES GUTAR! VENT PÅ NESTE KAPITTEL FOR Å SE KVISLEIS DITTA GÅR!

Say no more

Nåla på den hvite Hyundaien til Knut nærmet seg sakte men sikkert 43 km/t. Knut begynte å bli oppspilt. Han kjørte nå hele 3 km/t over fartsgrensa, noe som var ganske utrolig med tanke på hvor pent han hadde kjørt i det siste. Adrenalinet steg i takt med desimalene og da nåla passerte 43,2 km/t var det ikke til å holde ut lenger. Derfor bestemte Knut for å gire opp i tredjegir og lette litt på gasspedalen. Dette gjorde susen og Knut kunne nå slappe av.

Imens var Dan, Truls og Eivind i ferd med å planlegge hvordan de skulle klare å feste bomba på bilen til Knut. De hadde allerede blitt enige om at Eivind og Dan skulle oppholde ham mens Truls skulle feste bomba til bilen til hans. Det eneste problemet var og ble hvordan de i huleste svarte skulle klare å oppholde Knut. Han var alt for fokusert på alt rundt seg. Metodene de hadde diskutert og lagt bort gikk ut på sadomasochisme, miltspidding og kreative måter å tømme galleblæren på. Det eneste problemet med disse metodene var at Knut ville skjønne at noe var på gang. Enten på grunn av det utrolig tilfredsstilte ansiktet til Eivind, eller på grunn av det totale smerten et seksuelt misbruk av galleblæren hans ville medføre.

”Nå må vi gjøre oss klare!”, ropte Dan idet han kom løpende opp fra veien. ”Knut kommer!”. Alle sammen løp rundt som godt misbrukte teletubbier før de fant posisjonene sine. Dan og Eivind satte seg i hver sin stol på stua og Truls gjemte seg i garasjen rett utenfor der Knut kom til å parkere. Truls var veldig spent på det hele. Hvordan kom dette til å gå? Ville de klare å drepe Knut? Ville de få gjennomført planen sin? Tankerekka hans ble avbrutt av bilen til Knut som parkerte akkurat der de hadde planlagt det. Han så Knut gå ut av bilen sin og inn døren hans. Det var nå han hadde sjansen. Han tok fart og løp så fort han kunne mot bilen til Knut.

Imens prøvde Dan og Eivind fortsatt å komme på måter de kunne distrahere Knut lenge nok til å ikke merke noe av det som skjedde ute. Dette var visst mye enklere enn det de hadde trodd. Knut fant seg nemlig en liten hybelkanin under TV-bordet til Truls og begynte å leke seg med den. Dan og Eivind satt og så på i facinasjon mens Knut både luktet, tok og smakte på denne rare, lille og ikke minst hårete kaninrasen. Plutselig hørte de et ganske kraftig smell.

Truls forbannet seg selv. Han hadde feilbedømt avstanden fra garasjen til bilen. Nå lå han halvveis i svime på bakken, men var fortsatt innstilt på å klare oppdraget sitt. Han festet bomba under støtfangeren på bilen og slo den på. Nå hadde de nøyaktig ti minutter å få Knut bort derfra på. Døra på huset gikk opp og Knut, Dan og Eivind kom stormende ut. Dan og Eivind så begge ganske lettet ut da de merket at det ikke var bomba som hadde gått av. Knut var det verre med. Han løp bort til Truls og spurte om alt gikk bra. Truls rakk ikke engang å svare før Knut løftet ham opp, på magisk vis klarte å åpne bildøra si, og la ham inn i baksetet.

Før Truls rakk å tenke hadde Knut overtalt både Dan og Eivind til å sitte på og passe på at Truls ikke rørte på seg. Det virket som om begge to helt hadde glemt hva de holdt på med. Han hadde jo festet bomba på bilen! De kunne jo ikke sette seg inn i den nå. ”Slapp av Truls”, sa Knut, ”vi skal få deg til sykehus!”. Deretter tråkket Knut på gassen og så var de på vei.

Truls begynte å få panikk. Han ville ikke dø. Han kunne ikke dø. Ikke nå! Det var for mye som sto på spill. Det virket som om Dan og Eivind merket dette og de prøvde å roe ham ned. ”Truls”, hvisket Eivind i øret hans for at Knut ikke skulle høre det. ”Slapp av! Bomba ligger fortsatt i lomma di! Vi skal ikke dø. Se her, den er deaktivert og alt mulig”. Truls kunne ikke tro det han hørte. Da han så ned så han med forbausing på bomba som Eivind holdte ut fra lomma hans. Han ble enda mer forvirret. Han hadde jo festet bomba til bilen! Kunne den ha falt av å landet i lomma hans. Nei, det hadde vært for usannsynlig! Han hadde jo regnet ut alle slike mulige hendelser via addisjonssetningen og alt mulig.

Så gikk det opp for ham. Han hadde festet feil bombe til bilen! I garasjen hadde han forvekslet bomba han hadde i lomma med bomba som lå på bordet! Den hjemmelagde atombomba han hadde konstruert ved hjelp av poloniumet han hadde funnet i morens nattbordsskuff. Desperat prøvde han å få kontakt med Eivind for å fortelle ham om det som hadde skjedd, men det var for sent. Han kunne høre pipelyden bomba var designet å gi fra seg rett før poloniumet fusjonerte , så kunne han plutselig ikke høre noe lenger. Alt var blitt svart. Han forbannet seg selv.

Her kommer et nytt kapittel av “Farlige Tider”.

Dan studerte både Truls og Eivind. De satt alle tre rundt et bord og de hadde skrudd av alt lyset i rommet bortsett fra ei lita lampe som hang i taket rett over dem. Lyset som falt ned på Truls dannet skygger i ansiktet hans som fikk ham til å se mer autoritær ut enn det Dan likte å innse. Skyggene som dannet seg på Eivind derimot, fikk ham bare til å se ut som en kineser som hadde spist litt for mye. Det at han hadde spart seg en liten skjeggstubb på haka gjorde det ikke noe bedre. Skjegg passet ypperlig på Truls. Det gav ham liksom noe ekstra. Noe som gjorde ham kul og fikk ham til å se farlig ut. På Eivind ble bare skjegget enda en påminnelse om hvor mye han egentlig misunnet Truls. Alle visste det. Alle kunne se det. Alle, kanskje unntatt Eivind. Han var vel så opphengt i sin egen uomtvistelige selvanalyse at han ikke klarte å se den mest åpenbare løgnen om seg selv. Han tenkte alltid på metanivå, noe som måtte stoppe hvis de skulle klare å gjennomføre planen. Det enkle er ofte det beste.

Truls var den første som brøt stillheten. “Vi må kvitte oss med både Tor og Knut. De er de to personene som virkelig kan sette planen i fare. De har begge potensial til å gjennomskue oss, noe vi ikke kan verken godta eller utsette oss for”, sa han med en autoritet som gjorde at det virket som om han var lederen av hele planen. Eivind så spørrende på Truls. “Nå skal det jo sies”, sa han, “at både Knut og Tor kan uskadeliggjøres uten at vi kvitter oss med dem. Det er fullt mulig for oss å bedrive metapsykologi og andre hypnotiske saker som NLP og alt mulig for å få dem til å ikke skjønne noe av det som foregår”. Det begynte formelig å koke inni Dan. Kunne ikke Eivind se sin egen fiasko? Kunne ikke han bare skjønne at alt metapratet bare kom til å gå til hodet på ham. Dan kunne ikke dy seg: “Slutt med alt det metatullet! For at denne planen skal lykkes trenger vi å gjøre alt på en ENKEL og GODT GJENNOMFØRT måte, noe den lille hønsehjernen din tydeligvis ikke har forstått”. Dette fikk Eivind til å begynne å gråte.

“Supert Dan”, sa Truls oppgitt, “nå har du virkelig klart det. Kan du ikke bare holde meningene dine for deg selv? Eivind er like viktig for denne planen som både deg og meg”. Dan brydde seg ikke. Om det var noen som var viktig for denne planen, så var det ham. Hvem var det ikke som hadde skaffet alle forbindelsene? Hvem var det ikke som hadde skaffet alle våpnene og adgangskodene? Det var ikke Dans problem at Truls ikke forstod hans nivå av intellektualitet. Han kunne gjennomføre hele planen alene om han ville. Han trengte ikke Truls og Eivind. De var bare i veien uansett.

I mellomtiden hadde Truls fått Eivind til å slutte å gråte. Akkurat da han skulle til å gå på badet for å skifte fra den snørrete skjorta til en genser merket han noe. Solbrillene til Knut lå igjen på gulvet. Han må ha mistet dem da alle løp for å se hvem det var som ringte på. “Jeg vet hva vi skal gjøre”, sa Truls overbevist, “vi tar Knut først. Vi ringer ham og får ham til å komme tilbake for å hente solbrillene sine. Deretter fester Eivind den gamle bilbomba jeg har gjemt i skapet på rommet mitt til bilen til Knut imens jeg og Dan oppholder ham. Eivind, du må passe på i sette tidsinnstillingen på bomba slik at den går av etter 10 minutter”. Dan begynte plutselig å humre. “Super plan Truls”, svarte han, “bomba vil sprenge Knut i filler. Han vil aldri kunne avsløre planen vår hvis hodet hans ligger i sjøen og resten av kroppen er festet til alle slags vrakdeler”.

Hjemme hos Knut var det totalt kaos. Han lette febrilsk etter solbrillene sine. Hvor kunne han ha lagt dem? Hvorfor klarer han ALLTID å rote bort sånne viktige ting? Han forbannet seg selv akkurat i det telefonen hans ringte. Han dro den gamle og slitte Nokiaen ut av lomma si og forbannet seg selv igjen. Denne gangen for å ha knekt den fine Sony Ericsson-en sin i to på en hyttetur. Det måtte ha vært varmen i badstua som gjorde at han ikke kunne tenke klart da han med et hyl brukte all sin kraft på å knekke den tvers over. “Hallo”, sa han i telefonen. Svaret han fikk gjorde at han begynte å smile igjen. Han tok nøklene sine, smatt på seg et par sko og løp ut i bilen. Endelig skulle han få tilbake solbrillene sine. Han måtte ha dem for å se kul ut. Det var bare slik han var, han kunne ikke noe for det. Han håpte bare Truls hadde tatt godt vare på dem, snill og søt som han var. Han måtte jo ha gjort det. Truls ville ikke ha gjort en flue fortred.

Hvordan skal egentlig dette gå? Hva kommer til å skje med Knut? Finn det ut i neste kapittel av “Farlige Tider” her på TASanblog.com. Ikke glem og kommenter og melde deg på oppe til høyre for en e-post hver gang et nytt kapittel kommer ut!

På magisk vis har jeg klart å fikse datamaskinen min, så uten flere men kommer kap. 7 av “Farlige Tider”.

Christina og Truls stod på badet. De studerte hverandre grundig. Hver minste lille bevegelse, hver minste lille underbevisste rykning i Christinas muskelvev og Truls så det. Han studerte henne så grundig. “Så, hva var det du ville snakke med meg om?”, gliste Christina. “Vel, det er bare det at…”, Truls tok en pause. Burde han virkelig si dette. Hva var viktigst, hans følelser eller planen til ham, Eivind og Dan. Nei, han kunne ikke trekke seg nå. Han var kommet så langt å da måtte han gjennomføre det. “Jeg føler ting for deg. Helst spesielle ting. Ting jeg ikke kan forklare. Jeg tror jeg elsker deg og jeg vil at du skal slå opp med Tor og bli sammen med meg”.

Christina følte seg med ett ganske lett til sinns. Lettere enn vanlig faktisk, noe som var unormalt. Hun fikk plutselig bare en trang til å begynne å flire. Hun visste at det var utrolig frekt og at det sannsynligvis ville koste henne vennskapet til henne og Truls, men hun kunne ikke dy seg. Plutselig brøt hun ut i en utrolig latter. Hun bare lo og lo og klarte ikke å stoppe. Trangen til å le dabbet litt av da hun så reaksjonen til Truls. Hun kunne se at hele det visuelle uttrykket hans skiftet ståsted. Han begynte faktisk nesten å sippe. “Dette står i stor diamentralsk opposisjon til det jeg håpet skulle skje”, sa han trist. Deretter gikk han ut av badet og inn på stua igjen.

“Å nei”, sa Christina lavt til seg selv, “hva i svarte bananskallskogen har jeg gjort?”. Hun begynte å tenke på alt det rare som måtte gå gjennom hodet til Truls nå. Til slutt bestemte hun seg for å gå tilbake på stua hun også. Da hun kom fram etter en svipp innom kjøkkenet for å ta seg et deilig og kalt glass med vann, så hun at alle oppførte seg helt normalt. Hun kunne ikke fatte å begripe dette. Noe rart måtte ha skjedd imens hun og Truls hadde vært på toalettet. Ingen av disse guttene her brukte vel noensinne å oppføre seg normalt?

Grunnen var veldig enkel. De hadde fått fatt i en datamaskin og rask surfet seg opp mot modellsiden til Christina. Der står hun i alle mulige posisjoner og utfordrer menns sanser og natur. Den spesielle med Christina er at hun aldri trenger å ta av så mye som en sokk for å få dette til, så hun er fullt påkledd på alle bildene. “Jaja, nok stirring nå. Det kan dere gjøre hjemme”, sier hun idet de skifter til et bilde der hun står å skrever mens hun slikker sensuelt på en banan.

Da Truls ble brutt ut av transen av at Christina lukket dataskjermen begynte han å tenke igjen. Plutselig så følte han ikke noe for Christina lenger. Før han klarte å lure lenger kom han på grunnen. Han hadde tidligere gått rundt og beskrevet hjertet sitt som et sort hull. “Alt suges inn og ingenting kommer ut. Følelsene jeg får blir der en liten stund før de blir tilintetgjort” hadde vært hans ganske nøyaktige beskrivelse. Dette var fortsatt sant. Tankerekka han ble brått avbrutt av at det ringte på. Plutselig ble stua omgjort til en konkurransearena der målet var å komme seg først til døra, og dette skulle visst gjøres på død og liv.

Da Tor åpner døra stirrer han rett inn i brilleglassene til Dan. Han står der smilende og glad som alltid. “Da er jeg kvitt dosen med Pepsi Max”, sier han humrende. Alle ler før Truls får oppmerksomheten deres. “Om dere alle kan unnskylde meg, Eivind og Dan så har vi noe vi må gjøre”, sa han noe forsiktig. “Jeg vil helst at alle andre kan gå hjem. Det har blitt litt sent”. Tilsynelatende brydde ingen seg om hva det var de skulle gjøre, noe som var like greit. De bare takket for seg og dro hjem. Da var endelig tiden kommet for å legge opp mesterplanen til ham, Eivind og Dan. Målet denne planen hadde var allerede definert. Nå var det bare veien dit som måtte legges opp. Koste hva det koste ville.

Nå begynner det å bli helt uutholdelig spennende her! Hva er egentlig målet til planen? Finn det ut i neste kapittel av “Farlige Tider” her på TASanblog.com. Husk også å melde deg på oppe til høyre for å bli varslet hver gang et nytt kapittel kommer ut!

Beklager at det har tatt så lang tid. Hovedkortet har fortsatt ikke kommet tilbake fra Komplett, men nå synes jeg dere har ventet lenge nok. Her kommer det sjette kapittelet i serien “Farlige Tider”. Nye kapitler vil komme, men de vil komme mye oftere når jeg får igjen hovedkortet mitt.

Eivind, Truls, Fredrik, Tor og Knut gikk tilbake der de hadde kommet fra. Bak dem så det ut som en slagmark fra en borgerkrig i det fjerne og ytre Spania. Det lå vridde metalldeler over alt, jord var slynget opp i trærne og på hver sin side av veien lå det en trailer og en bil. ”Hva i huleste skal vi gjøre med dritten vi har stelt i stand her?”, spurte Tor like før han snudde seg for å se på kaoset. ”Care”, sa Knut avfeiende, ”det viktigste her nå er å ta igjen Christina. Hun er hele 20 meter foran oss, og ingen vil vel at hun skal skade seg? Vegvesenet kan få rydde opp etter oss. Det er ikke vårt problem”. Alle nikket for å vise at de var enige.

Imens gikk Truls i sine egne tanker. Han så foran seg på Christina som hoppet lykkelig bortover veien som om ingenting hadde skjedd. Han beundret hennes mot og evne til å kunne fokusere på det positive her i livet, og ikke det negative. Han var helt oppslukt i henne, og han skulle få henne til å bli sin. Dessverre betydde dette at han måtte kvitte seg med Eivind og Dan, noe som kunne bli vanskelig. Hvordan skulle han egentlig klare dette? Han kunne be alle på LAN hos seg selv, og så kunne han vente til alle hadde sovnet. Deretter var det vel bare å… Tor avbrøt tankerekka til Truls da han sa: ”Vet du hva jeg drømte i natt eller Truls? Det var helt SYYYKT”. Truls prøver å virke interessert da han ser på Tor og utbryter noe som kan tolkes som et svakt stønn. Et slikt stønn som jentene de bruker å lage på pornofilm, bare mindre elegant.

”Jo, du skjønner det at jeg drømte at jeg og du NESTEN var homofile! Vi var liksom knyttet til hverandre på en spesiell måte som jeg ikke kan forklare. Tenk om denne drømmen betydde noe da Truls, tenk da!”, sier Tor tydelig engasjert mens han hopper rundt Truls som en eller annen galning. Dette var noe Truls helst ikke ville tenke på. Det var Christina han ville ha, ikke Tor. Han kunne vel aldri se for seg å gjøre det med en gutt, eller kunne han? Det var da noe tiltrekkende ved Tor, men han følte liksom ikke at det var på den måten, eller kunne det være det allikevel?

Truls takket en eller annen høyere makt da Fredrik avbrøt denne tankerekka. Dette var en tankerekke han helst ikke ville fullføre. ”STEITSJE KOR ME FLIRAAA”, fullfører Fredrik og alle ler. Alle unntatt Truls. Noe hadde fanget hans oppmerksomhet. Under alt kaoset med tanker og… vel… Fredrik, så hadde han oversett at Knut hadde gått i forveien for å ta igjen Christina. Nå stod de og tullet med hverandre som venner ofte gjør, og han kjente at han ble sjalu. Det burde være ham Christina tullet med, ikke Knut. Han skulle akkurat til å gjøre noe med saken da resten av gjengen løp bortover for å bli med på spøken. Han måtte få utført planen sin fort, før det var for sent.

Vel hjemme hos Truls satte hele gjengen seg ned i sofaen. Den første som sa noe var Eivind: ”Jeg vurderer å dra til en spesialist i USA med problemet mitt. Ja dere vet, det problemet som gjør at jeg kjører for fort når jeg blir distrahert eller irritert”. ”Det var en VELDIG god idé”, utbrøt Knut, ”da kan du jo ta med deg den nye iPhone 3GS-en til meg da!”. ”Også en Yamaha R6 til meg”, sa Tor før Eivind rakk å svare. Christina og Fredrik begynte å le, fordi de visste hvor avhengig Tor var av disse tohjulte plastikkpiratracerne.

Inne i Truls kokte det. Han lo absolutt ikke. Det burde jo være ham og Christina som lo sammen, og ikke hun og Fredrik. Han holdt på å sprekke da han spurte om han kunne få snakke med Christina i enerom. ”Selvfølgelig!”, sa Christina med en lys stemme samtidig som fjeset hennes lyste opp i et vakkert smil. Nå var tiden kommet. Første del av mesterplanen til Truls skulle settes ut i live. Nå var det bare et spørsmål om tid.

Nå begynner det å bygge seg kraftig opp her! Meld deg på oppe til høyre for å få en e-post hver gang et nytt kapittel blir publisert og ikke glem å KOMMENTERE!

Når Fredrik og Tor sakte nærmer seg førervinduet og den slappe hånden kan de merke at dette ikke er hånden til en mann. Den er slank, liten og mangler hår. Når de kommer helt innpå bestemmer de seg for å åpne døra. “Du kan gjøre det”, sier Tor. “Hvorfor skal jeg gjøre det? Du kan gjøre det”, svarer Fredrik. Dette går frem og tilbake helt til det hele utvikler seg til en stor catfight. Slappe hender dasker hverandre mens hodene lenes bakover og til siden i grimaser som kun ekte primadonnaer klarer å etterligne. Da kampen opphører og støvet har lagt seg kan de se Eivind, Knut og Truls i full gang med å dra føreren ut av den nå åpne døra.

“Hva gjør dere her?”, spør Tor imens han ser på føttene til føreren som dras sakte ut. “Vi forklarer senere”, er alt Truls rekker å si før Tor roper navnet til sin kjære Christina da fjeset hennes kommer bevisstløst ut av døra. Hun legges på bakken og Tor er kjapp for å kjenne etter om hun puster. “Hvem sin GENIALE idé var det å la CHRISTINA kjøre??”, spør han opprørt og sint. Da ingen svarer begynner han å gråte. “Vi må starte hjerte/lungeredning NÅ”, roper han i full gråt.

De andre er forvirret, siden de ikke kan noe som helst om førstehjelp. De aner ikke hvor mange ganger brystkassen skal trykkes ned eller noe som helst. Dette gjør at Tor tar saken i sine egne hender. Han påtvinger Truls oppgaven i å blåse oksygen ned i lungene hennes, mens han selv skal drive hjertekompresjon. Truls er nok den eneste som klarer å generere store mengder rent oksygen på kort tid hadde han fått for seg.

For Truls var dette uventet. Han virket litt fravikende i starten, men skjerpet seg når Tor ropte at Christina kom til å dø. Han setter seg ned på kne og holder for nesa til Christina. “Det er bare munn til munn”, tenkte han for seg selv da leppene hans møtte hennes. Han løy. Dette var så mye mer. Dette var det han hadde lengtet etter hele livet. Å kjenne de myke leppene til det motsatte kjønn mot sine. Han er så oppslukt i dette at han nesten glemmer å puste ut. Da han kommer til seg selv har det gått flere sekunder, og han må konsentrere seg for å klare å gjøre jobben skikkelig.

“Hun har puls”, sier plutselig Knut som har deltatt i redningen. Tor stopper hjertekompresjonen, tydelig utslitt. Truls stopper med munn til munn da han merker at Christina begynner å puste selv. Sakte våkner hun fra bevisstløsheten og smiler til de andre. “Det var moro, kan vi gjøre det igjen?”, gliser hun full av energi før hun reiser seg og hopper glad av gårde i retningen den store traileren kom fra.

“Jeg kommer aldri til å skjønne meg på henne”, sa Eivind i vantro. “Hun er jo helt sprø. Nesten like sprø som potetgullet jeg spiste i går”. Det får Tor til å huske på spørsmålet han stilte før denne dramatiske situasjonen. “Hva gjorde dere egentlig i en stor trailer?”, spør han igjen. “Vel, nå skal du høre”, sier Knut og forteller om den geniale planen til Truls for å ta igjen ham og Fredrik. Eivind var jo så redd for bilen sin, og ville derfor kjøre etter dem å ta dem igjen. Truls fant ut at traileren som faren kjører på jobb sto i garasjen og de bestemte seg for å ta den. “Det eneste dumme var at vi lot Christina kjøre, men Truls insisterte”, ler Eivind da Knut er ferdig med den korte historien.

Truls prøver å le en tilgjort latter, men stopper seg selv. Tankene hans er i full gang med å skape en teori. Hvordan skal han klare å få Christina til å bli sin? Først må han droppe planen til ham og Eivind, og det betyr da å kvitte seg med både ham og Dan. Hvordan han skulle klare dette uten å bli oppdaget var en annen sak. Han var helt oppslukt i Christina, og han MÅTTE ha henne. Koste hva det koste vil.

Her gjør du lurt i å følge med videre, altså!

Vlog om Bestemorterror 3

Edit:
Som lovt i et “kjedebrev” på Nettby poster jeg nå resultatene fra linkklikkingen inne på DatingDirectives og YouMilk.
Hvor mange leste kjedebrevet? Dette aner jeg ikke.
Hvor mange besøkte sidene? Ca. 50 på hver side.
Hvor mange klikket på linker? Litt under halvparten av alle besøkende.

Kapittel 4 av suksesshistorien “Farlige Tider”.

Fredrik kjenner følelsen av rå fart når nåla bikker 120 km/t. Han vurderer situasjonen. Ville det være gunstig å sette bilen i resergiret nå, eller burde han vente. Det kom jo en sving litt lenger frem, og det ville være lite drivstofføkonomisk å gire opp for å så gire rett ned igjen et par sekunder etterpå. Det var bare Knut som gjorde sånn, og Fredrik ville IKKE bli sammenlignet med Knut. I alle fall ikke av Tor.

Fredrik bremser ned før svingen og ser samtidig på Tor. Han sitter og gliser som om han nyter hvert sekund av dette ulovlige stuntet de nettopp har gjort. Det er da noe slår Fredrik som et lyn fra klar himmel. Hvorfor hadde de tatt bilen til Eivind? Hva godt skulle det gjøre å stjele den? Fredrik begynner å få dårlig samvittighet, og bremser derfor helt ned og parkerer bilen i veikanten. “Hvorfor stopper du?”, spør Tor ham litt irritert. “Det var jo nå det virkelig begynte å bli morsomt”. Fredrik tenker seg om. Burde han fortelle Tor sannheten, eller burde han virke hard og ufølsom slik som han vanligvis bruker? Fredrik kikker i dashbordet imens han tenker. Der ser han at Eivinds bil snart er tom for bensin.

Fredrik tenker raskt og sier “Vel, vi må jo snu nå snart. Vi har bare så vidt nok bensin til å komme oss tilbake”. Tor så ut til å føle at dette var fornuftig og Fredrik snudde derfor bilen. På vei tilbake nådde de 100 km/t relativt raskt på den smale veien. Trærne fløy formelig forbi og de begynte å få tunnelsyn. Fredrik visste godt at om det kom en bil imot nå, så ville de ikke klare å kjøre forbi. Da var det å tråkke så hardt som mulig på bremsepedalen, slik som forøvrig Knut gjorde hele tiden, og så bare håpe at bilen kom til å stoppe i tide.

I det fjerne ser Fredrik noe komme mot dem. Han sakker av litt, men det er dessverre ikke nok. Da de nærmer seg kan han se at det er en stor trailer. Han tråkker så hardt han kan på bremsepedalen, men traileren er for nærme. Fredrik snur fort på rattet for å prøve å styre unna. Traileren gjør det samme, og det siste Fredrik ser før han kjører utfor veien er traileren som havner i grøfta. Renaulten til Eivind havner på siden da den endelig har stoppet.

Tor åpner døra si. Han føler seg ganske fin og har tydeligvis ikke blitt skadet i utforkjøringen. Han klatrer ut av døra, og siden bilen ligger på siden må han hoppe ned på bakken. Førsteprioriteten hans nå, det er å redde Fredrik. Tor ser inn solvinduet på taket av bilen og kan se Fredrik ligge bevisstløs. Deretter løper han litt nedover i grøftekanten og finner en stein. “Dette MÅ bare funke”, sier han til seg selv da han tar steinen og kaster ned så hardt han kan mot solvinduet. Plutselig hører han et helt nervepirrende vræl komme fra bilen. Det går flere sekunder før det dabber av.

“HERREGUD!! HVA ER DET DU HOLDER PÅ MED!?!?”, roper Fredrik av den smerten steinen påførte ham da den traff lillefingeren hans. “Beklager! Jeg skulle bare redde deg ut av bilen. Du var jo bevisstløs”, unnskylder Tor seg, nesten på gråten. “Bevisstløs? Jeg lå og sov! Jeg tenkte det kunne være lurt og ta seg en liten lur nå som jeg fikk sjansen! Jeg måtte jo være oppe i hele natt å gjøre kaligreier!”, roper Fredrik tilbake før han også klatrer ut av bilen. Snart finner Tor og Fredrik ut at det kunne være en god idé å se om føreren av den store traileren hadde det bra.

De kommer seg opp av grøfta og begynner å nærme seg traileren med sikre skritt. Traileren står oppreist i grøfta, men taket er bulket. De tolker dette som at traileren har rullet en gang eller to, og blir nå mer skeptisk til å gå bort å se hva som har skjedd med føreren. “Jeg tåler jo ikke blod”, hvisker Fredrik, “skal vi ikke snu?”. “Ikke vær dum nå Kali! Vi MÅ bare redde føreren av denne traileren!”, svarer Tor med en tilgjort sikkerhet i stemmen. Når de kommer tettere innpå traileren kan de se en logo med påskriften “Primaflor” på siden. Det ryker av motoren og en hånd henger slapt ut av det knuste førervinduet.

Hva kommer til å skje videre her? Følg med for å finne det ut!