Jeg aner ikke hva det er med meg for tiden, men har liksom følt et stort behov for å forandre på ting. Jeg vil pusse opp rommet, ommøblere, gjøre noe med bilen og slikt. I dag klipte jeg meg mohawk-style igjen, men behovet er fortsatt ikke tilfredsstilt. Det skal nevnes at denne mohawken ikke ble like bra som den forrige, og jeg skal derfor la den gro litt før jeg fikser på den igjen. Så har jeg da også begynt å lure på å ta flere piercinger, denne gangen “snakebites” som det heter. Jeg er ikke helt sikker på dette, og nå som jeg har en litt halv-gjennomført mohawk så tror jeg ikke jeg vil passe med det. Men det er vel bare å prøve, og så kan man ta dem ut om man ikke er fornyd, ikke sant?

Så var det da også noe med foreldre. Ja, jeg er 18 år gammel og kan velge alt dette selv, men det er fortsatt slitsomt å ha foreldre hengende over seg med setninger som “jeg husker da du var liten, du var så søt og uskyldig” osv. Det blir bare plagsomt i lengden. Og jeg føler egentlig bare for å gjøre akkurat som jeg vil, og akkurat nå vil jeg forandre på ting. Vel, vi får se hva fremtiden bringer… og om mohawken blir bra.

Kommentarer?

Da var jeg og Knut vel hjemme etter en liten tur til Oslo. Vi hadde det kjempefint der, noe du kan se mer om i vloggen nederst på siden.

Men først vil jeg bare komme med noen tanker. Jeg har vært i en rar form for tilstand i det siste. Ting har liksom bare gått min vei, og alt har vært helt fantastisk. Jeg har ofte lurt på hvor lenge dette kan vare, og i dag fikk jeg egentlig svaret på det. Som mange av dere vet skal jeg og en vennegjeng av meg på Interrail 2010. Den største grunnen til at jeg, økonomisk sett, kan ta denne turen, var at jeg fikk en jobb i slutten av sommerferien der jeg kunne tjene store penger. Avtalen var nesten i boks da jeg i dag ble oppringt og fortalt at tilbudet faller bort da jeg egentlig skulle starte på opplæringsuken den 12. juli og jeg ikke er hjemme før den 16. Dette var et slag i magen. Her har vi jo catch-22 in real life. Om jeg dropper Interrailen så får jeg jobbet, men mesteparten av grunnen til at jeg ville ta denne jobben (i alle fall nå i senere tid), var på grunn av Interrailen, så om jeg velger dette så kan jeg ikke ta jobben.

Så vil jeg bare dele noen tanker rundt det å være ekte. Å være ekte er noe jeg setter ekstremt høyt. Å tørre å vise hvem du faktisk er, under huden, strippet for filter, er noe de færreste av oss klarer. Men det å være ærlig om følelsene sine, og det å være ærlig om hva man mener og tenker, uansett om andre har andre meninger enn deg, det synes jeg er ekstremt viktig. Det å kunne tørre å stå for noe, og å gjøre det uavhengig av hva andre synes, det mener jeg er å være ekte. Vis hvem du er, ikke prøv å skjul det bak masker av falskhet og oppdiktede følelser. Du er jo unik, så hvorfor prøve å bli som andre? Hvorfor prøve å bli akseptert av folk som ikke vil akseptere deg? Du hører ikke sammen med dem uansett om du må late som du er noen andre for å bli likt, ikke sant?

Vel, nok om det. Nå vil jeg pjatte litt om det å være personlig. Ja, for det å være personlig har blitt en sjelden ting i våre dager. Nye medier tar jo totalt over, og da snakker jeg spesielt om Facebook. I dag (i går om du har en normal døgnrytme) hadde min venninne Anja bursdag. Hun ble atten år. Jeg gratulerte henne på Facebook. Sendte en liten personlig hilsen. Da jeg hadde gjort dette tok jeg det som en selvfølge at jeg hadde gratulert henne, og da jeg møtte henne var det som en hvilken som helst annen dag. Det jeg burde gjort var å se henne inn i øynene og fortelle hvor god en venn hun har vært, alt hun betyr for meg og hvor mye godt jeg ønsker henne på den store dagen. Dette ble ikke gjort, noe jeg angrer på. Istedenfor ble gratulasjonene redusert til Facebook, en kort telefonsamtale og en liten notis i denne bloggposten. Skal si verden går fremover i riktig retning. Og jeg er sikker på at det er flere enn meg som føler seg truffet av akkurat dette.

Vel, nok snikksnakk. Under er vloggen fra Osloturen.

Nå er det veldig lenge siden jeg har skrevet noe som helst på denne bloggen, og det er det en god grunn til. Ja, for det har skjedd så utrolig mye. Jeg orker ikke engang å ramse opp alt som har skjedd, men jeg kan nevne noe. Det har vært avsluttende tentamener og eksamener, det har vært mye styr rundt det å holde karakterer oppe mot slutten av skoleåret og sist med ikke minst så har jeg blitt singel.

Jeg har ikke følt meg klar for å snakke om det her på bloggen før nå, og jeg har egentlig ikke noe tidsperspektiv på hvor lang tid det må ha gått, men jeg antar at det har gått ca. 4-5 måneder. Jeg skal ikke legge ut noe om detaljer rundt bruddet, annet enn at det var uunngåelig. Det ser jeg nå. Det er ofte slik at når man er sammen med noen, og spesielt når man er sammen med noen fra man er 15 til man er 18 år gammel, så vet man ikke helt hvordan det er ikke å være sammen med noen. Derfor er det å være sammen med denne personen det eneste man egentlig kjenner til. Men samtidig så er det jo i denne personen man utvikler seg som person, og man vil gjerne ha friheten til å utvikle seg selvstendig. Problemene kommer når personene som er sammen med hverandre egentlig er forskjellige, og begynner å utvikle seg i forskjellige retninger. Det er da kranglene oppstår. Det er da tankene kommer. Det er da alle de absurde handlingene gjøres.

Men nå har jeg kommet meg over sjokket kan man vel si, og jeg har det så bra som jeg aldri har hatt det før. Det er sant det de sier, at forandring fryder. De siste månedene har livet mitt skutt fart i riktig retning. Jeg har fått mye bedre kontakt med venner og kjente, og ikke minst med tanta mi. Jeg har også møtt nye og spennende folk, og gamle vennskap har startet å blusse opp igjen. Det har vært et helt eventyr i seg selv, og jeg har en livsglede som jeg ikke har kjent før i det hele tatt. Jeg vil tørre å påstå at jeg har blitt en mye morsommere og mer avslappet person. Jeg har også blitt kvitt alle former for angstfylte og negative tanker, og livet ser kjempelyst ut fremover. Jeg elsker livet mitt, jeg elsker vennene mine, jeg elsker det faktum at jeg er født i verdens rikeste land og at jeg er en av verdens heldigste personer.

Ja, så har jeg fått piercing

Jeg føler meg litt, vel, følsom. Derfor fikk jeg veldig lyst til å skrive litt om en person som betyr veldig mye for meg. Faktisk blir ordet ”veldig” litt for svakt i denne sammenhengen. Denne personen betyr så mye for meg at vi må begynne å snakke kosmiske størrelser på ord her. Kanskje passer noen bedre enn andre, som for eksempel ”pyramidalsk” over ”herkulisk”, og ”uhorvelig” over ”ukristelig”. Uansett, det var ikke det vi skulle snakke om nå.

Denne personen, som betyr så utrolig mye for meg, er min kjæreste Christina. Vi har vært sammen i over tre år. Gjennom disse årene har vi opplevd utrolig mye. Det har vært perioder med total frelse og henrykkelse da forholdet vårt har vært på toppen av styrke, og det har selvfølgelig vært perioder i mørke og uhygge. Det viktigste jeg har lært er at etter hver periode i bunnen, så har forholdet vårt blitt styrket.

Jeg har gjort dumme ting. Mange dumme ting – noen til og med veldig dumme. Det fantastiske med å ha en kjæreste som Christina er at du blir tilgitt. Og det beste med Christina sine tilgivelser; De er på hennes premisser. På denne måten vet jeg helt sikkert at hun tilgir når hun er klar for det, og fordi hun vil det. Hun tilgir meg ikke fordi hun er redd for å miste meg. Hun tilgir meg ikke fordi hun synes synd på meg. Hun tilgir meg ikke for at jeg skal slutte å plage henne. Nei, hun tilgir meg fordi hun er klar for å erkjenne at det jeg har gjort er noe som kan legges bak oss, og som kan brukes for å unngå lignende situasjoner i fremtiden. Det er det man lærer av – det er det som har holdt oss sammen gjennom alle disse årene.

Jeg husker godt hvordan vi møttes. Det er noe som har brent seg inn i hukommelsen min. Noe som aldri kommer til å slippe taket. Noe vi ikke snakker om – for akkurat den opplevelsen er min og Christina sin. Både jeg og Christina har fortalt utallige versjoner av hvordan vi møttes til enda flere personer. Det gode med dette er at ingen vet hva som VIRKELIG skjedde, bortsett fra oss. Det er vår lille hemmelighet, vår lille frihet. Noe vi kan tenke tilbake på med angerblandet fryd. Noe vi kan si at vi er glad skjedde.

Jeg husker at hun skulle passe på mobiltelefonen min, og så glemte hun å gi den tilbake til meg. Dermed ble den med henne hjem. Der lagret hun nummeret sitt som ”Christina som Stjel Moben Din”. Så lagret hun mitt på hennes som ”Storemann Sexy <3 ;¤”. For å si det som det er, så heter vi det samme i kontaktlistene til hverandre fortsatt, etter tre lange år – tro det eller ei. Det skjedde også andre ting med mobiltelefonen min den dagen, noe vi ikke snakker om. Vel, det kan nevnes at hun kastet den i sjøen og ødela den, men det var mye senere.

Ja, for hadde ikke jeg fått veldig vondt en viss plass denne dagen, så hadde vi ikke vært sammen nå. Og hadde ikke vi snakket om ganske så syke ting kun minutter etter å ha sett hverandre for alle første gang i Tusten, så hadde ikke jeg kunnet skrevet dette. Alt det rare vi har gjort sammen, alt det dumme vi har gjort mot hverandre, alle de fantastiske dagene og alle de ødelagte mobiltelefonene – alt er verdt det. Christina, hun gjør meg hel. Jeg vet det høres helt klisjé ut, men det er faktisk sant. Jeg var uten henne i to uker på rad nå nettopp (ja, store greier), og det føltes ut som om en del av sjelen min var borte. Jeg gikk rundt og var deprimert, jeg sov dårlig, hadde ikke matlyst, ville ikke trene osv. Alt var bare negativt. Når hun kom hjem igjen, så var det som om jeg fikk livsgleden tilbake – hun er fantastisk.

Jeg skal ikke si at det var kjærlighet ved første blikk, selv om vi kanskje liker å tro det. Man hører ofte om det, altså kjærlighet ved første blikk. Men jeg har ikke noen tro på det. Slike forhold varer sjeldent lenge – etter min erfaring. Man får ikke tid til å gro på hverandre – lære hverandre å kjenne. Personen man tror vet hvem er, viser seg plutselig å være noen andre etter hvert. Slik var det ikke med meg og Christina.

Da vi møttes, hadde vi allerede bestemt oss for at den personen vi stod og snakket med var rar. Siden vi var i Tusten kunne vi ikke engang se ansiktene til hverandre, bak hjelmen og skibrillene. Vi kom i snakk, ja, men vi ble ikke forelsket med én gang – enten vi ville eller ikke. Vi snakket litt på MSN, og jeg åpnet meg for henne om ting som jeg bar litt på. Hun synes bare jeg var enda rarere, hadde tenkt å kutte kontakten med meg og greier. Så skjørt kan et forhold være. Jeg er glad hun ikke gjorde det – og jeg er glad ting gikk som det gikk. Ja, vi var raskt ute med en del ting – men vi var ikke hodestups forelsket i hverandre med én gang. Og det er jeg glad for. Jeg vil heller ha en kjærlighet for en person som begynner i det små, og som vokser hver dag, enn en kjærlighet som kommer som ei bombe og som forsvinner like fort.

For hver dag som går knyttes vi mer sammen. Uansett hva vi gjør, og uansett hvor vi er. Jo lenger borte vi er fra hverandre, jo mer vil vi møtes. Om vi krangler, så lærer vi av det. Før kranglet vi hele tiden – lenge. Vi kunne krangle i dager. Nå er det ofte over på et par minutter. Hvorfor? Vi har lært hvor skoen trykker. Vi har lært hvordan vi skal få frem et poeng uten å såre motparten. Vi har lært – og det er det vi er her for. Å lære av hverandre og av oss selv.

Jeg elsker deg Christina – mer enn du aner. Og jeg vet du føler det samme for meg. Det er det viktigste. At man ikke lenger tviler på om personen man elsker, kan elske deg like mye. Det er da man har oppnådd uforpliktende kjærlighet. Meg og deg for alltid lille venn; Vi skal vise dem som ler av oss når vi sier det.

Jeg og Christina kjører rolig hjem fra en koselig filmkveld hos Dan, omtrent klokken 2 i går natt. Halvveis hjemme ser vi et søtt lite rådyr på veien. Vi bremser ned og det stopper rett foran bilen. Det ser på oss en stund med uskyldige og redde øyne før det fortsetter over brøytekanten og inn i skogen. Jeg og Christina tenker for oss selv hvor vakker og rolig naturen kan være, samtidig som vi fastslår at det å bruke langlys i mørket er viktig. Så kommer vi til rundkjøringa på Årø og tar turen rundt Årødalen og forbi Tusten. Det var raskest slik, trodde vi. Da vi var på linje med biltilsynet og på vei opp bakken som går forbi innkjørselen til Tusten kunne vi se en bil stå med nødblinklysene på. Hva var dette for noe? Vi kjørte rolig forbi og kunne se et lite rådyr ligge et par meter foran bilen og vri seg i smerte. Hodet slengte seg fra side til side når det febrilsk prøvde å stikke av fra oss, men det klarte ikke engang å reise seg.

Vi parkerte bilen litt lenger opp i bakken og slo på nødblinklysene våre vi også. Så gikk vi nedover. Det var blod på veien. Det lille rådyret hadde akkurat begynt å få horn, og nå var livet altså tatt fra det. Vi fikk vite at de to ungdommene i bilen hadde funnet rådyret liggende der. Noen hadde kjørt på det og stukket av, og ungdommene som hadde funnet det hadde varslet politiet. Etter en liten stund kom det en annen bil kjørende, med en litt eldre mann i. Han stoppet opp og sa at han ikke orket å se på at rådyret pintes. Han ringte viltnemda og fikk vite at vi bare måtte ta livet av den. Fram med et brekkjern. Slag etter slag. Det levde fortsatt. Han fant frem en kniv og stakk det tre ganger i strupen. Død, forhåpentligvis. Det ble lagt inn med veikanten, og så var alle bilene borte, untatt meg og Christina. Rådyret rørte seg fortsatt, slengte hodet sitt ut i veibanen. Vi tenkte for oss selv hvor brutal og stygg naturen kan være. Så hørte vi rasling i skogen rett ved veikanten. Christina fortalte meg at hun hadde sett en rådyrmamma, med enda en unge. Det var en trist dag i går; En mor mistet et barn, og vi fikk oppleve hvor brutal naturen kan være. Rådyret måtte ligge der i veikantet å blø i hjel, helt til i dag tidlig. Viltnemda kunne ikke hente den før da.

Sånn, med det unnagjort kommer “Tribute to Svein Storbakk”. Det øverste er i høy kvalitet (320 kbps, MP3 – ca 8,2MB) og den nederste er i lav kvalitet (128 kbps, MP3 – ca 3,4MB). Håper dere liker den!

TASan – Tribute to Svein Storbakk

TASan – Tribute to Svein Storbakk_low

Ser fram til kommentarer!

Her sitter jeg og nyter dagen slik som en dag skal nytes, glad og fornøyd. Tenker liksom bare tilbake på hvor produktiv jeg har vært i dag. Har skrevet ferdig kåseriet mitt om kunst, med god hjelp fra både Gunhild, Oda og internett, vel og merke. Jeg har også skrevet ganske mye av filmanalysen som skal leveres mandag, og ikke minst har jeg måket tung snø bort fra oppkjørselen, hjulpet naboen opp sin egen med mine fantastiske kjøreegenskaper og nesten sagt at den andre naboen som sperret hele veien med to biler kunne få stå i oppkjørselen min. To og en halv god gjerning i dag med andre ord.

Men så sitter jeg altså her og kommer over denne artikkelen. Den var helt grei å lese den, helt til jeg kommer til kommentarfeltet. Det begynner liksom med en arrogant idiot av et menneske, som så får noen mot seg. Det hele ender selvfølgelig i personangrep, og alle skylder på ytringsfriheten som sier de kan gjøre dette. Der ser vi hvor belært mange er. Om du vil ha deg en latter, sjekk det ut da vel. Kommentarfeltet begynner veldig morsomt, men så blir det litt kvalmt etter hvert.

Moralen? Ikke si noe på nett som du ikke hadde hatt guts til å si i virkeligheten, og om du er en idiot av et menneske, hold kjeft.

Denne bloggposten kommer som en reaksjon av modernismen. Modernismen stiluttrykk krevde at denne bloggposten forandret stilling og skapte en post-modernistisk verden. På grunn av dette…

Nei, glem det. Den eneste grunnen til at denne bloggposten kommer er fordi jeg er lei av å tenke, og har lyst til å gjøre noe kreativt! Derfor har jeg laget sangen “Ikke bli forfatter” under artistnavnet “TASan”. Den øverste spilleren spiller av fila med høy kvalitet (320 kbps, MP3 – ca 7,6MB) og den nederste spiller av fila med lav kvalitet (128 kbps, MP3 – ca 3MB). Jeg kan ikke garantere for kvaliteten på sistnevnte, så jeg anbefaler at du hører på den første selv om du har treigt internett. Du kan evt. pause og vente litt og så starte fila igjen. Håper dere liker den! Ser fram til kommentarer!

TASan – Ikke bli forfatter

TASan – Ikke bli forfatter_low