Grunnen til at det ikke har kommet opp noen bloggposter her i det siste er min mangel på et fungerende webcam. Det er mye morsommere å lage en vlogg enn å sitte å skrive side opp og side ned. På en vlogg kan jeg liksom være litt meg selv og jeg slipper på en måte å måtte få frem et budskap kun gjennom tekst. Teksten har jo total mangel på ansiktsuttrykk og tonefall, så det er litt vanskeligere enn å uttrykke noe på film.

Uansett, jeg føler at jeg skylder mine faste lesere, og da spesielt Knut, en bloggpost her. Jeg har jo nesten ikke vært aktiv i det siste i det hele tatt. Grunnen til at jeg følte for å skrive noe nå var at jeg nettopp fikk en telefon. Denne var fra min utrolige kjæreste Christina. Hun ville ha meg med på tivoli i dag og TVANG meg til å si “kanskje”. Nå lurer dere sikker på hvorfor en god kjæreste ville tvinge meg til noe om helst, og jeg har svaret klart:

Jeg er faktisk ganske pysete av meg. Tro det eller ei. Jeg kan skjønne at med mitt tøffe ytre og utrolig noble valg av ord og setningsoppbygging kan virke som en fryktløs ridder i skinnende rustning som bare kjører løs på alle livets utfordringer. Vel, slik er det altså ikke. Jeg har, som de fleste andre mennesker, både feil, mangler, problemer og fobier.

En av de fobiene jeg har som påvirker meg mest er fobien for/mot/whatever oppkast. På en måte innbiller jeg meg selv at det værste som kan skje i en hver situasjon er at noen kaster opp. Hvis jeg har spysjuka en sjelden gang er det liksom verdens undergang og jeg ligger å gruer meg til å spy i flere timer, men når jeg først tar motet til meg å går på dassen å slutter å stritte i mot er det bare deilig å få det ut. Da er det ikke noe ekkelt i det hele tatt.

Hvis jeg skal se filmer hjemme er det værste som kan være på den filmen at noen spyr. Jeg er så utrolig redd for dette at jeg sitter å er nervøs hele tiden. Dette har jo bedret seg de siste årene ved at jeg har utfordret meg selv og sett filmer ofte. Når jeg først ser noen spy på film så tenker jeg; “æsj, det var ekkelt”, og så forventer jeg en stor reaksjon av meg selv. Til min forbauselse skjer det ikke noe. Jeg blir bare litt uggen og får tanker om at jeg sikkert kommer til å spy snart selv, men selve kroppen min reagerer ikke noe særlig.

Derfor har jeg kommet til den konklusjonen at alt dette bare ligger i hodet mitt. Problemet mitt da er at jeg plutselig er redd for at andre skal spy. Drar jeg på kino er jeg redd at folk bak meg skal spy meg ned i nakken om noe ekkelt kommer på en film. Det er helt utrolig hvor rar jeg er på den måten. I hverdagslivet fungerer jeg helt fint, faktisk bedre enn de fleste vil jeg påstå. Men når det kommer til ting som kino, fester, uteliv osv. er jeg helt manisk på det med at folk kan spy.

Dette kan jo ha med at noen ganger da jeg har vært med folk har de spydd, og det har vært veldig ubehagelig for meg. En gang jeg husker best var jo da jeg var med en kompis og broren og noen andre spiste taco sammen med oss. Plutselig begynte broren å erte vennen sin om at det var slangekjøtt han spiste. Jeg så med en gang at han ble uvel, selv om jeg ikke reagerte på det som ble sagt. De fortsatte å plage ham til punktet da han fikk oppstøt. Da var det nok for meg. Jeg gikk ut av rommet med unnskyldingen om at jeg skulle sjekke resultatet fra fotballkampen.

Plutselig hører jeg noen som kaster opp og noen som roper “Hahaha, NEII ikke deeer! Ikke i vasken!”. Gjett om det satt en støkk i meg. Jeg gikk ut på verandaen og bare sto der mens jeg hørte at de tørket opp på kjøkkenet og at kluter ble kastet litt rundt. Våte kluter. Våte av oppkast. Jeg turte så vidt å gå fra verandaen til ytterdøren for å gå hjem. Senere var det så vidt jeg turte å sitte ved siden av disse personene i kantina da de hadde sagt for morroskyld at de kunne få han til å kaste opp der også.

Så tilbake til utgangspunktet. Christina vil ha meg med på tivoli for å ta en attraksjon der man blir svingt frem og tilbake i luften mens man snurrer rundt. Dette synes jeg er ganske artig jeg, men jeg er så redd for at andre som tar denne attraksjonen plutselig skal kaste opp og at jeg får det utover hele meg, som da fører til at jeg kaster opp og andre får det utover seg og så ender alt i en fontene av oppkast.

Ja, jeg vet, jeg har en SYK fantasi. Men det er dette jeg er redd for. Ikke for å ta selve attraksjonen. Ikke for at den kan bli ødelagt å slenge oss ut i sjøen for å møte en vondt drukningsdød. Nei, jeg er redd for at noen skal kaste opp. Noe av det mest naturlige i verden, og jeg er redd for det.

Heldigvis har det vært sånn at hver gang Christina har tvunget meg med på noe sånt, så har det gått bra. Hver gang det har gått bra, så har jeg blitt sterkere til sinns. Det jeg lurer på nå, hvis du faktisk har orket å lese gjennom hele dennne bloggposten er om du er litt som meg? Hva er du redd for? Hva er dine fobier og hva tror du er grunnen til at du har dem?

Bare skriv i kommentarfeltet under eller send en mail til “webmaster@tasanblog.com” så skal jeg svare deg jeg, om du vil ha svar da. Det er bare greit for meg å vite litt hvordan andre har det.

Uansett, jeg tror jeg bare skal ta sjansen. Jeg tror jeg bare skal hoppe i det å ta karusellen uten å tenke for mye. Jeg VET at jeg kommer til å begynne å tenke, men da får jeg heller bare prøve å skyve tankene fra meg. Jeg får prøve å nyte nuet og å nyte vektløsheten karusellen gir. Jeg får prøve å ikke fokusere på ansiktene til de andre for å lete etter tegn på uvelhet og kvalme, men heller se utover havet og horisonten og nyte turen. Etterpå får jeg bare håpe alt har gått bra, og gjør det det, så er jeg litt sterkere. Bare litt. Det er ikke sikkert jeg blir kvitt min frykt for oppkast eller at jeg kan ta en slik karusell uten å frykte at noen skal kaste opp, men jeg vil være bittelitt sterkere.

Dette ble en veldig lang post, så dere har vel noe å kose dere med til neste gang.

Peace out,
Tor André – tasanblog.com

PS: Denne gangen har jeg ikke korrekturlest. Denne ble så lang at akkurat DET, det orket jeg ikke.

Beklager at jeg har vært så alt for lenge borte. Det har skjedd veldig mye og jeg har rett og slett vært for lat til å skrive eller lage film til bloggen i det siste. Dette skal jeg ordne opp i nå ved å publisere den første videoen om nettsider, nemlig hvordan du kan lage deg en blogg på ditt eget domene. Det er mye informasjon stappet inn i denne filmen, og jeg råder deg til å trykke på pause eller spole tilbake hvis det er noe du tror du gikk glipp av eller trenger å se på nytt. Det er bare å følge det jeg gjør i videoen og du vil ha ditt eget domene oppe på null komma niks. Det er litt dårlig kvalitet på videoen, men jeg forteller alt jeg gjør muntlig så det skulle ikke være noe problem å følge etter.

Vennligst vent…

Linker:
BlueHost
Datingdirectives.com