Før dere leser denne posten er det noen få ting dere bør vite. Alkohol har for meg alltid vært et tabu tema. Jeg har som de fleste andre blitt “opplært” til at man ikke skal drikke alkohol, i alle fall ikke før man blir atten. Dette har jeg vel bare tatt som en selvfølge i store deler av mitt liv. Så kom det en dag hvor jeg begynte å reflektere selv og jeg fant ut at jeg ville være avholds for resten av livet. Så slik har det altså gått i seks år. Jeg har sett venner komme å gå. Jeg har gjort avtaler og eder med venner om at vi ikke skulle drikke før vi ble atten, med underskrifter og alt. De begynte før de ble atten alikevel. Kom inn i “feil” kretser da de flyttet osv. Men jeg føler liksom at jeg begynner å skifte litt mening selv. Jeg aner ikke hvorfor, og det føles litt slemt av meg. Jeg får liksom dårlig samvittighet. Dette kan ha noe med at jeg har vært så skråsikker på dette så lenge, og at alkohol alltid har vært noe jeg ikke har tenkt på med positivitet i det hele tatt. Jeg har liksom aldri tatt meg tid til å finne ut av grunnene til at jeg vil holde meg avholds for resten av livet, så det er det jeg skal gjøre nå. Hvorfor burde jeg ikke drikke, og hvorfor burde jeg drikke?

Først skal jeg ta for meg grunnene til at jeg først tok dette standpunktet. Jeg tror dette har noe med redsel å gjøre. Alkohol er liksom på alle filmer og over alt ellers bundet opp med oppkast. I hvor stor grad dette er virkelighet aner jeg ikke, men oppkast er noe de som har lest denne vet at jeg har en fobi mot. Det er vel kanskje derfor jeg har tatt dette standpunktet “in the first place”? Kanskje bare har vært ei skikkelig pyse som ikke tør å utsette meg selv for min egen fobi?

Heldigvis tror jeg ikke det er bare dette som gjør at jeg har tatt standpunktet. Jeg skjønner liksom ikke hvorfor folk drikker seg helt dritings slik at de ligger å spyr. Jeg skjønner ikke hvorfor folk har lyst til å drikke seg så full liksom. På meg så virker dette utrolig usunt. Som mine venner kanskje vet så er jeg en “wannabe” sunn person, og jeg vil derfor aldri komme til å drikke meg full. Vel, også fordi jeg ikke vil oppleve alt det negative dette fører med seg, men kanskje mest fordi jeg ikke vil utsette kroppen min for den påkjenningen. Hvorfor føler jeg meg så dum når jeg skriver dette?

Men så kommer problemet mitt her da; jeg har begynt å føle at det å ta seg en cider eller et glass vin i ny og ned ikke er så farlig. Det føles rart og slemt å skrive det. Grunnen til dette er at jeg alltid har sagt at jeg er avholds og at jeg alltid kommer til å være det. Men nå som alle vennen mine har begynt å drikke, og jeg står igjen alene på toppen av stupet som avholdsperson begynner jeg liksom å tenke litt “what the heck?”. Dette er problematisk for meg fordi jeg alltid får høre at jeg er et så godt forbilde for søsken osv. og jeg har jo alltid “lært” folk jeg er glad i at man ikke skal drikke og at det bare er negative ting knyttet til alkohol. Jeg har jo alltid sagt at det er fullt mulig å ha det morsomt uten alkohol, og det mener jeg fortsatt. Problemet er liksom at jeg føler at jeg går litt imot min egen preken hvis jeg skal begynne å drikke litt alkohol i sosiale sammenhenger. Jeg er liksom litt todelt på dette temaet. Jeg føler liksom at jeg bryter et løfte til meg selv, og at uansett hva jeg gjør nå må jeg alltid leve med det. Om jeg begynner å drikke må jeg alltid leve med at jeg brøt et løfte til meg selv… en ED til meg selv. Om jeg derimot ikke begynner å drikke må jeg alltid leve med tanken på alt det “morsomme” jeg kunne ha opplevd. Herregud, jeg er alt for opptatt av hva andre mener… jeg innbiller meg selv at jeg ikke er det, men jeg er pokker meg det. Alle andre mener at alt knyttet til drikking er så morsomt, men når jeg hører ordet “drikkelek” så synes jeg det bare er dumt. Hvorfor? tenker jeg… fordi det er morsomt svarer folk. Hva om jeg ikke synes det? Vel, det betyr ingenting for meg. Så lenge “alle andre” synes noe er morsomt, så hjelper det ikke for meg hva jeg føler… jeg følger jo egentlig bare mengden… eller jeg liker å tro det…

Vel, så har vi en liten smarting i klassen som var litt som meg, før han også snudde om og begynte å drikke litt i sosiale sammenhenger. Han sier at om man ikke drikker på en fest der alle andre drikker så er man liksom litt utenfor. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på dette eller hva jeg skal, men jeg skjønner liksom litt poenget. Jeg føler meg på en måte som en outsider, men så føler jeg også at det blir så dumt å begynne å drikke nå. Det blir bare idiotisk å begynne etter å ha stått på mitt så lenge. Jeg føler også at det blir enten eller; enten er man avholds, eller så drikker man seg helt drita. Jeg vet jo at dette ikke er sant og at alt kan gjøres med måte, men jeg føler det slik likevel.

Jeg har liksom aldri dratt på fester uten å drikke heller. Jeg har seriøst aldri vært på en fest i hele mitt liv. Dette føler jeg er kun fordi jeg er så redd for oppkast. Men så kommer det et annet dilemma; er jeg virkelig redd for oppkast, eller innbiller jeg det meg bare? Problemet her er at jeg ikke har lyst til å vite svaret. Om jeg virkelig er det så betyr jo det at jeg ikke får være med på ting som “tydeligvis” er ganske “morsomt” fordi jeg er redd for noe som er helt naturlig for mennesket. På den andre siden er det slik at hvis jeg bare innbiller meg det så klarer jeg ikke å se det positive i det. Da ser jeg bare at jeg har mistet så mye av livet mitt på grunn av noe jeg bare har innbillt meg. Jeg klarer ikke å tenke at det ikke kommer til å hemme meg lenger… jeg klarer bare å tenke at jeg har latt det holde meg nede så lenge.

Åh, jeg blir så irritert. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Her står jeg på randen av å ikke vite hvem jeg er. Jeg står her og vagger mellom identitetstap og det å vite at jeg er en outsider. Jeg føler at uansett om jeg begynner nå, eller uansett om jeg drar på en fest uten å drikke og bare for å ha det gøy så vil jeg føle meg dum. Jeg vet at selv om alkoholen ikke er hovedgrunnen til at folk oppfører seg som de gjør, så vil alt jeg har sagt og tenkt om alkohol henge igjen i meg. Jeg føler at jeg ikke kommer til å klare å kose meg eller noe. Ordet fest er noe jeg knytter til noe negativt. På TV har jeg sett folk som blander andre personer sitt oppkast med alkohol og drikker det, bare fordi det er et sånt “partytriks”. Det er bare kvalmt å jeg klarer så vidt å tenke på det uten å brekke meg.

Herregud, hva skal jeg gjøre? Jeg føler bare at jeg liksom har lyst til å slippe alle hemninger å være fri, uten å nødvendigvis drikke så mye/noe alkohol. Jeg føler også samtidig at jeg aldri kommer til å kunne klare dette. Jeg er jo bare helt forvirret nå. Jeg vet ikke engang om jeg har fått ned alt jeg føler i denne teksten her, eller om noen skjønner hva jeg føler gjennom å lese den, eller om noen bryr seg om å lese den i det hele tatt. Det er vel kanskje bare et lite rop om hjelp? At jeg ikke har det så bra? At jeg ikke helt vet hvem jeg er, delvis på grunn av alkoholproblemet her?

Hva skjer videre da? Nå er vi jo midt i russetiden. Mister jeg ungdommen min? Mister jeg russetida mi? Mister jeg livet mitt? Bare fordi jeg ikke drikker? Går jeg glipp av noe? Hvorfor er det så mye fokus rundt alkohol? Hvem er jeg?

Her kommer et nytt kapittel av “Farlige Tider”.

Dan studerte både Truls og Eivind. De satt alle tre rundt et bord og de hadde skrudd av alt lyset i rommet bortsett fra ei lita lampe som hang i taket rett over dem. Lyset som falt ned på Truls dannet skygger i ansiktet hans som fikk ham til å se mer autoritær ut enn det Dan likte å innse. Skyggene som dannet seg på Eivind derimot, fikk ham bare til å se ut som en kineser som hadde spist litt for mye. Det at han hadde spart seg en liten skjeggstubb på haka gjorde det ikke noe bedre. Skjegg passet ypperlig på Truls. Det gav ham liksom noe ekstra. Noe som gjorde ham kul og fikk ham til å se farlig ut. På Eivind ble bare skjegget enda en påminnelse om hvor mye han egentlig misunnet Truls. Alle visste det. Alle kunne se det. Alle, kanskje unntatt Eivind. Han var vel så opphengt i sin egen uomtvistelige selvanalyse at han ikke klarte å se den mest åpenbare løgnen om seg selv. Han tenkte alltid på metanivå, noe som måtte stoppe hvis de skulle klare å gjennomføre planen. Det enkle er ofte det beste.

Truls var den første som brøt stillheten. “Vi må kvitte oss med både Tor og Knut. De er de to personene som virkelig kan sette planen i fare. De har begge potensial til å gjennomskue oss, noe vi ikke kan verken godta eller utsette oss for”, sa han med en autoritet som gjorde at det virket som om han var lederen av hele planen. Eivind så spørrende på Truls. “Nå skal det jo sies”, sa han, “at både Knut og Tor kan uskadeliggjøres uten at vi kvitter oss med dem. Det er fullt mulig for oss å bedrive metapsykologi og andre hypnotiske saker som NLP og alt mulig for å få dem til å ikke skjønne noe av det som foregår”. Det begynte formelig å koke inni Dan. Kunne ikke Eivind se sin egen fiasko? Kunne ikke han bare skjønne at alt metapratet bare kom til å gå til hodet på ham. Dan kunne ikke dy seg: “Slutt med alt det metatullet! For at denne planen skal lykkes trenger vi å gjøre alt på en ENKEL og GODT GJENNOMFØRT måte, noe den lille hønsehjernen din tydeligvis ikke har forstått”. Dette fikk Eivind til å begynne å gråte.

“Supert Dan”, sa Truls oppgitt, “nå har du virkelig klart det. Kan du ikke bare holde meningene dine for deg selv? Eivind er like viktig for denne planen som både deg og meg”. Dan brydde seg ikke. Om det var noen som var viktig for denne planen, så var det ham. Hvem var det ikke som hadde skaffet alle forbindelsene? Hvem var det ikke som hadde skaffet alle våpnene og adgangskodene? Det var ikke Dans problem at Truls ikke forstod hans nivå av intellektualitet. Han kunne gjennomføre hele planen alene om han ville. Han trengte ikke Truls og Eivind. De var bare i veien uansett.

I mellomtiden hadde Truls fått Eivind til å slutte å gråte. Akkurat da han skulle til å gå på badet for å skifte fra den snørrete skjorta til en genser merket han noe. Solbrillene til Knut lå igjen på gulvet. Han må ha mistet dem da alle løp for å se hvem det var som ringte på. “Jeg vet hva vi skal gjøre”, sa Truls overbevist, “vi tar Knut først. Vi ringer ham og får ham til å komme tilbake for å hente solbrillene sine. Deretter fester Eivind den gamle bilbomba jeg har gjemt i skapet på rommet mitt til bilen til Knut imens jeg og Dan oppholder ham. Eivind, du må passe på i sette tidsinnstillingen på bomba slik at den går av etter 10 minutter”. Dan begynte plutselig å humre. “Super plan Truls”, svarte han, “bomba vil sprenge Knut i filler. Han vil aldri kunne avsløre planen vår hvis hodet hans ligger i sjøen og resten av kroppen er festet til alle slags vrakdeler”.

Hjemme hos Knut var det totalt kaos. Han lette febrilsk etter solbrillene sine. Hvor kunne han ha lagt dem? Hvorfor klarer han ALLTID å rote bort sånne viktige ting? Han forbannet seg selv akkurat i det telefonen hans ringte. Han dro den gamle og slitte Nokiaen ut av lomma si og forbannet seg selv igjen. Denne gangen for å ha knekt den fine Sony Ericsson-en sin i to på en hyttetur. Det måtte ha vært varmen i badstua som gjorde at han ikke kunne tenke klart da han med et hyl brukte all sin kraft på å knekke den tvers over. “Hallo”, sa han i telefonen. Svaret han fikk gjorde at han begynte å smile igjen. Han tok nøklene sine, smatt på seg et par sko og løp ut i bilen. Endelig skulle han få tilbake solbrillene sine. Han måtte ha dem for å se kul ut. Det var bare slik han var, han kunne ikke noe for det. Han håpte bare Truls hadde tatt godt vare på dem, snill og søt som han var. Han måtte jo ha gjort det. Truls ville ikke ha gjort en flue fortred.

Hvordan skal egentlig dette gå? Hva kommer til å skje med Knut? Finn det ut i neste kapittel av “Farlige Tider” her på TASanblog.com. Ikke glem og kommenter og melde deg på oppe til høyre for en e-post hver gang et nytt kapittel kommer ut!

På magisk vis har jeg klart å fikse datamaskinen min, så uten flere men kommer kap. 7 av “Farlige Tider”.

Christina og Truls stod på badet. De studerte hverandre grundig. Hver minste lille bevegelse, hver minste lille underbevisste rykning i Christinas muskelvev og Truls så det. Han studerte henne så grundig. “Så, hva var det du ville snakke med meg om?”, gliste Christina. “Vel, det er bare det at…”, Truls tok en pause. Burde han virkelig si dette. Hva var viktigst, hans følelser eller planen til ham, Eivind og Dan. Nei, han kunne ikke trekke seg nå. Han var kommet så langt å da måtte han gjennomføre det. “Jeg føler ting for deg. Helst spesielle ting. Ting jeg ikke kan forklare. Jeg tror jeg elsker deg og jeg vil at du skal slå opp med Tor og bli sammen med meg”.

Christina følte seg med ett ganske lett til sinns. Lettere enn vanlig faktisk, noe som var unormalt. Hun fikk plutselig bare en trang til å begynne å flire. Hun visste at det var utrolig frekt og at det sannsynligvis ville koste henne vennskapet til henne og Truls, men hun kunne ikke dy seg. Plutselig brøt hun ut i en utrolig latter. Hun bare lo og lo og klarte ikke å stoppe. Trangen til å le dabbet litt av da hun så reaksjonen til Truls. Hun kunne se at hele det visuelle uttrykket hans skiftet ståsted. Han begynte faktisk nesten å sippe. “Dette står i stor diamentralsk opposisjon til det jeg håpet skulle skje”, sa han trist. Deretter gikk han ut av badet og inn på stua igjen.

“Å nei”, sa Christina lavt til seg selv, “hva i svarte bananskallskogen har jeg gjort?”. Hun begynte å tenke på alt det rare som måtte gå gjennom hodet til Truls nå. Til slutt bestemte hun seg for å gå tilbake på stua hun også. Da hun kom fram etter en svipp innom kjøkkenet for å ta seg et deilig og kalt glass med vann, så hun at alle oppførte seg helt normalt. Hun kunne ikke fatte å begripe dette. Noe rart måtte ha skjedd imens hun og Truls hadde vært på toalettet. Ingen av disse guttene her brukte vel noensinne å oppføre seg normalt?

Grunnen var veldig enkel. De hadde fått fatt i en datamaskin og rask surfet seg opp mot modellsiden til Christina. Der står hun i alle mulige posisjoner og utfordrer menns sanser og natur. Den spesielle med Christina er at hun aldri trenger å ta av så mye som en sokk for å få dette til, så hun er fullt påkledd på alle bildene. “Jaja, nok stirring nå. Det kan dere gjøre hjemme”, sier hun idet de skifter til et bilde der hun står å skrever mens hun slikker sensuelt på en banan.

Da Truls ble brutt ut av transen av at Christina lukket dataskjermen begynte han å tenke igjen. Plutselig så følte han ikke noe for Christina lenger. Før han klarte å lure lenger kom han på grunnen. Han hadde tidligere gått rundt og beskrevet hjertet sitt som et sort hull. “Alt suges inn og ingenting kommer ut. Følelsene jeg får blir der en liten stund før de blir tilintetgjort” hadde vært hans ganske nøyaktige beskrivelse. Dette var fortsatt sant. Tankerekka han ble brått avbrutt av at det ringte på. Plutselig ble stua omgjort til en konkurransearena der målet var å komme seg først til døra, og dette skulle visst gjøres på død og liv.

Da Tor åpner døra stirrer han rett inn i brilleglassene til Dan. Han står der smilende og glad som alltid. “Da er jeg kvitt dosen med Pepsi Max”, sier han humrende. Alle ler før Truls får oppmerksomheten deres. “Om dere alle kan unnskylde meg, Eivind og Dan så har vi noe vi må gjøre”, sa han noe forsiktig. “Jeg vil helst at alle andre kan gå hjem. Det har blitt litt sent”. Tilsynelatende brydde ingen seg om hva det var de skulle gjøre, noe som var like greit. De bare takket for seg og dro hjem. Da var endelig tiden kommet for å legge opp mesterplanen til ham, Eivind og Dan. Målet denne planen hadde var allerede definert. Nå var det bare veien dit som måtte legges opp. Koste hva det koste ville.

Nå begynner det å bli helt uutholdelig spennende her! Hva er egentlig målet til planen? Finn det ut i neste kapittel av “Farlige Tider” her på TASanblog.com. Husk også å melde deg på oppe til høyre for å bli varslet hver gang et nytt kapittel kommer ut!

Da har jeg fått et nytt hovedkort fra Komplett. For å være sikker på at det funket før jeg skrudde det inn i kabinettet testet jeg det utenfor først. Dessverre viste det seg at dette heller ikke fungerte. Nå begynner jeg å lure på om kanskje andre komponenter ble ødelagt samtidig som det andre hovedkortet.

Ikke vet jeg. Dette er utrolig kjipt. Dere får bare tåle å vente til jeg har funnet ut av det.

Beklager at det har tatt så lang tid. Hovedkortet har fortsatt ikke kommet tilbake fra Komplett, men nå synes jeg dere har ventet lenge nok. Her kommer det sjette kapittelet i serien “Farlige Tider”. Nye kapitler vil komme, men de vil komme mye oftere når jeg får igjen hovedkortet mitt.

Eivind, Truls, Fredrik, Tor og Knut gikk tilbake der de hadde kommet fra. Bak dem så det ut som en slagmark fra en borgerkrig i det fjerne og ytre Spania. Det lå vridde metalldeler over alt, jord var slynget opp i trærne og på hver sin side av veien lå det en trailer og en bil. ”Hva i huleste skal vi gjøre med dritten vi har stelt i stand her?”, spurte Tor like før han snudde seg for å se på kaoset. ”Care”, sa Knut avfeiende, ”det viktigste her nå er å ta igjen Christina. Hun er hele 20 meter foran oss, og ingen vil vel at hun skal skade seg? Vegvesenet kan få rydde opp etter oss. Det er ikke vårt problem”. Alle nikket for å vise at de var enige.

Imens gikk Truls i sine egne tanker. Han så foran seg på Christina som hoppet lykkelig bortover veien som om ingenting hadde skjedd. Han beundret hennes mot og evne til å kunne fokusere på det positive her i livet, og ikke det negative. Han var helt oppslukt i henne, og han skulle få henne til å bli sin. Dessverre betydde dette at han måtte kvitte seg med Eivind og Dan, noe som kunne bli vanskelig. Hvordan skulle han egentlig klare dette? Han kunne be alle på LAN hos seg selv, og så kunne han vente til alle hadde sovnet. Deretter var det vel bare å… Tor avbrøt tankerekka til Truls da han sa: ”Vet du hva jeg drømte i natt eller Truls? Det var helt SYYYKT”. Truls prøver å virke interessert da han ser på Tor og utbryter noe som kan tolkes som et svakt stønn. Et slikt stønn som jentene de bruker å lage på pornofilm, bare mindre elegant.

”Jo, du skjønner det at jeg drømte at jeg og du NESTEN var homofile! Vi var liksom knyttet til hverandre på en spesiell måte som jeg ikke kan forklare. Tenk om denne drømmen betydde noe da Truls, tenk da!”, sier Tor tydelig engasjert mens han hopper rundt Truls som en eller annen galning. Dette var noe Truls helst ikke ville tenke på. Det var Christina han ville ha, ikke Tor. Han kunne vel aldri se for seg å gjøre det med en gutt, eller kunne han? Det var da noe tiltrekkende ved Tor, men han følte liksom ikke at det var på den måten, eller kunne det være det allikevel?

Truls takket en eller annen høyere makt da Fredrik avbrøt denne tankerekka. Dette var en tankerekke han helst ikke ville fullføre. ”STEITSJE KOR ME FLIRAAA”, fullfører Fredrik og alle ler. Alle unntatt Truls. Noe hadde fanget hans oppmerksomhet. Under alt kaoset med tanker og… vel… Fredrik, så hadde han oversett at Knut hadde gått i forveien for å ta igjen Christina. Nå stod de og tullet med hverandre som venner ofte gjør, og han kjente at han ble sjalu. Det burde være ham Christina tullet med, ikke Knut. Han skulle akkurat til å gjøre noe med saken da resten av gjengen løp bortover for å bli med på spøken. Han måtte få utført planen sin fort, før det var for sent.

Vel hjemme hos Truls satte hele gjengen seg ned i sofaen. Den første som sa noe var Eivind: ”Jeg vurderer å dra til en spesialist i USA med problemet mitt. Ja dere vet, det problemet som gjør at jeg kjører for fort når jeg blir distrahert eller irritert”. ”Det var en VELDIG god idé”, utbrøt Knut, ”da kan du jo ta med deg den nye iPhone 3GS-en til meg da!”. ”Også en Yamaha R6 til meg”, sa Tor før Eivind rakk å svare. Christina og Fredrik begynte å le, fordi de visste hvor avhengig Tor var av disse tohjulte plastikkpiratracerne.

Inne i Truls kokte det. Han lo absolutt ikke. Det burde jo være ham og Christina som lo sammen, og ikke hun og Fredrik. Han holdt på å sprekke da han spurte om han kunne få snakke med Christina i enerom. ”Selvfølgelig!”, sa Christina med en lys stemme samtidig som fjeset hennes lyste opp i et vakkert smil. Nå var tiden kommet. Første del av mesterplanen til Truls skulle settes ut i live. Nå var det bare et spørsmål om tid.

Nå begynner det å bygge seg kraftig opp her! Meld deg på oppe til høyre for å få en e-post hver gang et nytt kapittel blir publisert og ikke glem å KOMMENTERE!

Datamaskinen fungerer fortsatt ikke. Grunnen til at det har tatt så lang tid å komme tilbake til dere er at jeg har feilsøket veldig mye i det siste. Jeg har byttet ut alle komponentene i datamaskinen bortsett fra hovedkortet, så jeg har kommet frem til at det er defekt.

Komplett har gått med på å få det returnert, og en fungerende vare bør være i mine hender om ikke så alt for lenge.

Until da, vær tuned!