Say no more

Nåla på den hvite Hyundaien til Knut nærmet seg sakte men sikkert 43 km/t. Knut begynte å bli oppspilt. Han kjørte nå hele 3 km/t over fartsgrensa, noe som var ganske utrolig med tanke på hvor pent han hadde kjørt i det siste. Adrenalinet steg i takt med desimalene og da nåla passerte 43,2 km/t var det ikke til å holde ut lenger. Derfor bestemte Knut for å gire opp i tredjegir og lette litt på gasspedalen. Dette gjorde susen og Knut kunne nå slappe av.

Imens var Dan, Truls og Eivind i ferd med å planlegge hvordan de skulle klare å feste bomba på bilen til Knut. De hadde allerede blitt enige om at Eivind og Dan skulle oppholde ham mens Truls skulle feste bomba til bilen til hans. Det eneste problemet var og ble hvordan de i huleste svarte skulle klare å oppholde Knut. Han var alt for fokusert på alt rundt seg. Metodene de hadde diskutert og lagt bort gikk ut på sadomasochisme, miltspidding og kreative måter å tømme galleblæren på. Det eneste problemet med disse metodene var at Knut ville skjønne at noe var på gang. Enten på grunn av det utrolig tilfredsstilte ansiktet til Eivind, eller på grunn av det totale smerten et seksuelt misbruk av galleblæren hans ville medføre.

”Nå må vi gjøre oss klare!”, ropte Dan idet han kom løpende opp fra veien. ”Knut kommer!”. Alle sammen løp rundt som godt misbrukte teletubbier før de fant posisjonene sine. Dan og Eivind satte seg i hver sin stol på stua og Truls gjemte seg i garasjen rett utenfor der Knut kom til å parkere. Truls var veldig spent på det hele. Hvordan kom dette til å gå? Ville de klare å drepe Knut? Ville de få gjennomført planen sin? Tankerekka hans ble avbrutt av bilen til Knut som parkerte akkurat der de hadde planlagt det. Han så Knut gå ut av bilen sin og inn døren hans. Det var nå han hadde sjansen. Han tok fart og løp så fort han kunne mot bilen til Knut.

Imens prøvde Dan og Eivind fortsatt å komme på måter de kunne distrahere Knut lenge nok til å ikke merke noe av det som skjedde ute. Dette var visst mye enklere enn det de hadde trodd. Knut fant seg nemlig en liten hybelkanin under TV-bordet til Truls og begynte å leke seg med den. Dan og Eivind satt og så på i facinasjon mens Knut både luktet, tok og smakte på denne rare, lille og ikke minst hårete kaninrasen. Plutselig hørte de et ganske kraftig smell.

Truls forbannet seg selv. Han hadde feilbedømt avstanden fra garasjen til bilen. Nå lå han halvveis i svime på bakken, men var fortsatt innstilt på å klare oppdraget sitt. Han festet bomba under støtfangeren på bilen og slo den på. Nå hadde de nøyaktig ti minutter å få Knut bort derfra på. Døra på huset gikk opp og Knut, Dan og Eivind kom stormende ut. Dan og Eivind så begge ganske lettet ut da de merket at det ikke var bomba som hadde gått av. Knut var det verre med. Han løp bort til Truls og spurte om alt gikk bra. Truls rakk ikke engang å svare før Knut løftet ham opp, på magisk vis klarte å åpne bildøra si, og la ham inn i baksetet.

Før Truls rakk å tenke hadde Knut overtalt både Dan og Eivind til å sitte på og passe på at Truls ikke rørte på seg. Det virket som om begge to helt hadde glemt hva de holdt på med. Han hadde jo festet bomba på bilen! De kunne jo ikke sette seg inn i den nå. ”Slapp av Truls”, sa Knut, ”vi skal få deg til sykehus!”. Deretter tråkket Knut på gassen og så var de på vei.

Truls begynte å få panikk. Han ville ikke dø. Han kunne ikke dø. Ikke nå! Det var for mye som sto på spill. Det virket som om Dan og Eivind merket dette og de prøvde å roe ham ned. ”Truls”, hvisket Eivind i øret hans for at Knut ikke skulle høre det. ”Slapp av! Bomba ligger fortsatt i lomma di! Vi skal ikke dø. Se her, den er deaktivert og alt mulig”. Truls kunne ikke tro det han hørte. Da han så ned så han med forbausing på bomba som Eivind holdte ut fra lomma hans. Han ble enda mer forvirret. Han hadde jo festet bomba til bilen! Kunne den ha falt av å landet i lomma hans. Nei, det hadde vært for usannsynlig! Han hadde jo regnet ut alle slike mulige hendelser via addisjonssetningen og alt mulig.

Så gikk det opp for ham. Han hadde festet feil bombe til bilen! I garasjen hadde han forvekslet bomba han hadde i lomma med bomba som lå på bordet! Den hjemmelagde atombomba han hadde konstruert ved hjelp av poloniumet han hadde funnet i morens nattbordsskuff. Desperat prøvde han å få kontakt med Eivind for å fortelle ham om det som hadde skjedd, men det var for sent. Han kunne høre pipelyden bomba var designet å gi fra seg rett før poloniumet fusjonerte , så kunne han plutselig ikke høre noe lenger. Alt var blitt svart. Han forbannet seg selv.