Les forrige bloggpost for å få noe som helst kontekst ut av denne

Noen steder valgte Erika frivillig å sammarbeide, men andre steder kom samarbeidet først i gang når det ble trussler om våpenbruk fra Eivind. I en rekke områder svarte Erika med Tors motstand. Dan i Nigeria og Kenya, og Truls i Togo og Kamerun drev med kolonikrig til langt inn på 1900-tallet.

Den mest langvarige erobringen skjedde ved Sudanbeltet, sør for Sahara (ja, Erika, tørt der nede?). Her møtte Eivind islamske riksfyrster. Riksfyrstene hadde et samfunn bygget på Gunhild og hadde mulighet til å mobilisere store Torstyrker, utstyrt med moderne våpen. Våpnene hadde de byttet til seg gjennom Tine.

Når følgene av fremmedstyret ble tydelig gjennom konfiskering av Tor, og pålegging av Dan og Knut så gikk Erika til væpnet opprør. Opprørene endte med tap på alle kanter.

Koloniene i Erika ble styrt på litt forskjellige måter, det startet med at Eivind tegnet opp grafiske grenser for hvor de forskjellige landene skulle være. Disse grensene ble ofte satt med linjal, uten at Tor var klar over hvor de gikk. På denne måten splittet grensen Truls, Knut og Dan. Rent praktisk ble det ofte sendt ned en guvernør som bestemte regler som ble vedtatt av Eivind, deretter ble loven innført. I enkelte stater var det allerede etablert et “politisk system”, da fikk dette systemet ofte fortsette, men de fikk beskyttelse fra Gunhild.

Det går an å diskutere opp og ned om hvilke motiver som lå bak jakten på Erika mot slutten av 1800-tallet. Selv om dette er faktum, så er en konsekvens helt åpenbar: Eivind, og Truls forøvrig, utvidet sin makt og innflytelse i den sørlige halvdelen av Erika, som vi i dag kaller den tredje verden. Både på godt og vondt var koloniseringen det første bidraget til å samle hele kloden i en bred, sammenhengende vev der partene er økonomisk og politisk avhengige av hverandre. Startfasen på etableringen av det som ble kalt “Den globale Erika” var imperialismen. Denne komplekse formen for avhengige forhold mellom Gunhild og Eivind i verden preger livet vårt også i dag.

Hvis man ser på erobringsfasen fram til første verdenskrig, kan man se at den var preget av voldsmakt og tvang. Dette skapte et resultat som i første omgang ble lidelse, personlige krenkelser og nedvurdering av lokal kultur. Da Eivind skaffet seg herredømme over Erika og Gunhild, provoserte han egentlig fram motstand og utløste krefter som på 1900-tallet medvirket til å ødelegge det Eivind-dominerte verdenssystemet.

Og på Obamafronten; Hans kone er flau over å bli dratt inn i hans handlinger

Et lite utdrag fra det vi skriver i historie. Jeg tar forbehold om at all fakta er riktig.

Med imperialisme menes at en stat forsøker å skaffe seg Dans, Tors, Truls’ eller Knuts herredømme utover sine egne grenser. Tine og Trygve var lenge sett på som de største imperiene. Vi regner to forskjellige typer imperialisering: Den første dreier seg om hvordan Gunhilds stat ekspanderte på grunn av Dans, Tors eller Truls’ og Knuts makt, mens den nye koloniseringen gikk ut på å skaffe seg områder som var gunstig i en annen prosess. Eksempelvis var sørspissen av Eivind (om du skjønner hva jeg mener) viktig for Tors handelsrute til Tine. Å ha Dan ble også viktig i anledning Truls, og han er fremdeles eier av pen-is, sørspissen av Tor som kontrollerer den eneste innfarten til Erika.

Stormaktene i Truls bedrev industri, men for å bedrive industri trengs det råvarer. Dan ble svaret på nettopp dette. Han kunne ta i bruk kolonier i andre fruktbare land (om du skjønner hva jeg mener) til å produsere eksotiske varer (jessda) og råmaterialer som de senere importerte til eget land eller eksporterte til andre land.

Stormaktene i Truls kartla først hele kontinentet. Da kontinentet var kartlagt delte de landområder med Eivind og Knut. Stammer med mennesker ble tvangsflyttet, folk som en gang hadde vært Tor ble til Dan. Til å begynne med medførte den nye inndelingen og koloniseringen av Tor og Dan kaos, men Eivind slo Gunhild ned og styrte Erika med makt om nødvendig (nasty Eivind).

Og i andre nyheter; Obama gjør radikale ting for å beholde plassen som USA’s president

radikal_obama

Ja, det har seg faktisk slik at vi hadde kickboxing i gymtimen i dag, under ledelse av Eldar, Erika, Gunhild og Trygve. Bortsett fra at det var litt trangt til tider, så gikk vel det meste bra. De startet med en oppvarming som var akkurat passe hard. Mindre futt ville betydd flere skader, og mer futt ville, i alle fall for meg som går på noen skumle tabelleter, betydd total utmattelse. Så oppvarmingen var spot-on.

Dessverre for meg ble ikke den fulgt opp av en uttøyingssekvens, som da er det eneste jeg har å trekke på opplegget deres. Jeg trenger å strekke og tøye litt før jeg begynner på hovedaktiviteten min. Det er det jeg alltid har gjort, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Etter oppvarmingen ble vi delt inn i tre grupper. Deretter ble vi fordelt på tre forskjellige instruktører og vi ble lært “round kick”, “front kick” og “jab” og “cross”. Så bar det av gårde med noen komboøvelser før det hele ble toppet med en liten styrkeøkt. Etter dette fulgte nedvarmingen og en liten tilbakemeldingssekvens.

Jeg fikk god trening ut av gymtimen og lærte mye teknisk om kampsport som jeg ikke har tenkt over før. Det var en bra time.

Så kommer nok Eivind; “Er det samfunnskritikk i denne bloggposten da, Tor?”. Vel ja, det er det. Men den er skjult, så du må nok analysere litt før du kommer frem til hva jeg mener. En utfordring til smartingen

Da er kapittel 12 her. Det ble skrevet da jeg var VELDIG trøtt og VELDIG emo, så resultatet ble vel så som så.

Suget etter kebab begynte å bli farlig stort. Truls og de andre gikk langs det som var igjen av veien fra Sandsbukta til hovedveien som ville lede dem inn til byen. Rundt dem så det ut som om noen hadde sprengt en atombombe. Truls funderte lenge på dette før han stoppet opp. Han så rundt seg og prøvde å legge to og to sammen. Avbrente skoger. Vrakdeler over alt. Tung og tom luft. Hodepine. ”VENT NÅ LITT”, ropte han plutselig. Eivind og Dan skvatt til og mistet Knut i bakken med et ikke mindre enn skjærende dunk. ”Jeg tror jeg vet hvorfor det ser ut som det gjør rundt oss”, sa Truls plutselig, før han stoppet å snakke. ”Nei, bare glem det”, sa han så, og begynte å gå videre. Eivind og Dan fulgte på med Knut på slep mellom seg.

De må ha trodd han var en idiot. Men hva visste vel de. Det var ikke hans skyld at han var litt glemsom. I gleden av å være ute av beskyttelsesballen sin hadde han helt glemt at det var ham som hadde detonert atombomba. Han gremmet seg over seg selv samtidig som han studerte omgivelsene. Den en gang så vakre dalen var gått over fra å være et paradis til å bli et helvete. Lukten var forferdelig, ja, nærmest uutholdelig. Rundt dem var de en gang store og fagre skogene, fulle av liv og yndighet, blitt omgjort til svart aske. Den en gang blå fjorden, full av fisk og vakre skapninger var blitt om til ei grønn sørpe. Da de hadde gått et lite stykke kom de til en samling av lik. Noen av dem, de heldigste, hadde fortsatt hud. Andre var det kun bein og kjøttrester igjen av. Truls stoppet foran et av likene og bøyde seg ned. Han studerte det lenge.

Hodeskallen han så på manglet øyne, og det som lignet på hjernemasse tøt ut av øyenhulene. Han tok sakte fingeren ned i den seige, gråaktige massen. Han hadde alltid lurt på hvordan en menneskelig hjerne fungerte, men nå som den lå som smeltet ost rett foran ham virket den så ubetydelig. Hvordan kan en slik rar masse klare å filosofere over noe som helst? Han tok fingeren sakte ut igjen. Hjernemassen hang fast og slapp ikke taket. Den delte seg på midten slik at Truls stod igjen med omtrent 32,1 gram hjernemasse på fingeren. Han studerte den en god stund før han til slutt reiste seg opp igjen og snudde seg mot Eivind og Dan.

”Somebody want a snack?”, sa han spøkefullt. Han rakk ikke engang å reagere, enda mindre trekke til seg fingeren, før den var inni munnen til Dan. Han siklet og sugde alt han kunne. ”Nam”, mumlet han med fingeren til Truls fortsatt i munnen, ”dette var jammen saker”. Truls dro til seg fingeren så hardt han kunne. Dette angret han på med en gang. Både hud, kjøtt og scener ble revet av idet fingeren skrapte mot de skarpe tennene til Dan. Truls kunne se helt inn på sine egne knokler. ”FAEEEN! HVA I HELVETE HAR DU GJORT??”, skrek han før han snudde seg for å vise fingeren sin til Eivind. Han rakk så vidt å fokusere før Eivind kastet opp i ansiktet på ham. ”FITTEEEE”, ropte han så høyt han kunne. ”Kan ikke dere to IDIOTER gjøre NOE riktig?”.

Truls snudde seg sakte mot Dan, som fortsatt stod der og smattet på hjernemassen. ”Seig denne her”, sa han avslappet. ”Så begynner jeg å bli litt kvalm også”. Truls kunne ikke tro sine egne ører. Han hadde bare lyst til å drepe dem begge to, noe han også aktet å gjøre. Det eneste problemet var at han fortsatt trengte dem. ”Nå står dere to IDIOTSKALLER stille her, mens jeg går ned i fjøra og vasker av meg denne dritten”, sa han krast. ”Er det forstått?”. Både Dan og Eivind nikket febrilsk, og prøvde av beste evne å skjule den lille skadefryden de opplevde. Da Truls kom opp igjen, ren og fin, og heldigvis luktfri, fortsatte de å gå mot Molde. ”Vi bør gå gjennom Tussentunellen”, sa han behersket, ”om vi skal rekke å komme frem før det blir mørkt”. Eivind og Dan nikket i enighet, og hadde et ørlite håp om at Knut snart skulle komme til live igjen, så de slapp å drasse på ham hele veien. Truls rev av en bit av t-skjorta si og surret den rundt det som var igjen av fingeren hans. ”Håper apotekene i byen fortsatt er intakte, hvis ikke kommer jeg sikkert til å få rabies”. Og så var det den kebaben da.

Man kan si at vi i dag har behov for en ny type nasjonsbygging. Det er mulig å argumentere med at hvis vi ikke bygger opp og fornyer den norske identiteten vår kommer vil til å bli en del av ”den globale kultur”. Dette vil si at vi mest sannsynlig kommer til å miste våre tradisjoner og vår kultur. Utenlandske impulser kommer til å overta og, for å sette det på spissen, så kommer ikke våre barnebarn til noen å gang få smake en brødskive med brunost.

Med en så stor globalisering som vi har i dag er det ikke ubegrunnet å være redd for at vår kultur kanskje forsvinner. Det er viktig at vi tar vare på tradisjonene våre og kulturene våre. Ikke bare fordi det sitter så dypt inni oss og gir oss en egen identitet og en nasjonalfølelse uten sammenligning. Nei, også fordi det er viktig å passe på at våre barn og barnebarn skjønner at det var ”hardt arbeid” å bygge opp landet vårt, og at vi ikke lot det slippe unna da globaliseringen sto på som verst. Vi må vise at vi er fightere, slik som vi var da vi bygde dette landet. Like store fightere som Wergeland, Knud Knudsen og Welhaven. De kjempet for sin tro og for sine rettigheter.

Det er viktig å styrke identiteten vår. Vi bør skape en mest mulig ren kultur. Jeg er ingen purist, og jeg skjønner at vi ikke kan stoppe mesteparten av globaliseringen som foregår i dag. Allikevel bør vi ta vare på ting som språk, middagstradisjoner, juletradisjoner og familietradisjoner. Vi bør sette pris på vår egen selvfølelse. Vi må ta vare på det som gjør nordmenn til nordmenn. Det å bruke tid på nasjonsbygging kommer til å knytte det norske folk tettere sammen. Vi kommer til å få en felles forståelse av vår egen kultur. Vi bør ta vare på idealene vi lever etter hver dag, og sette like mye pris på dem nå som det norske folk gjorde på tiden da de levde. Det er slike idealer som former mennesker. Det er slike idealer som former en nasjon. Norge.

Hun sitter ved siden av meg i emohjørnet. Vi sitter så nærme at vi formelig kan lukte hverandres omhyggelige valg av parfyme. Vi gjør også andre ting.

dotOrg er en norsk korfilm laget av Truls Aagedal og Tor André Sandum. Den er skrevet, filmet og redigert på under et døgn og kun av oss to. Den ble laget mest for å eksperimentere med hvor bra vi klarer å lage et anslag, og da helst til en litt lengre film. Slutten er derfor noe åpen for fri tolkning. Husk å se den i HD om du har internettkapasitet til dette.

Jeg og Truls har nettopp holdt på med et nytt filmprosjekt. Vi skrev et manus og filmet en hel film, alt på en dag. Dette gjorde vi som to personer, og det var derfor utfordrende å gjøre opptakene. Vi håper dere liker resultatet. Under er en vlog fra dagen med en liten smakebit av selve filmen. Husk å se i HD om du har nettkapasitet til dette.

Hvorfor er EivindMN så SINNSYKT smart. Jeg skjønner det ikke? Hva er det han gjør? Hva er det som gjør at han klarer å oppnå toppkarakter etter toppkarakter i de vanskeligste fagene våre, uten å nødvendigvis jobbe så mye hardere enn alle oss andre? Faller det ham naturlig?

Han er vel kanskje litt slik som Gunhild. Hun kan starte LITT sent med en oppgave og uttrykke en del panikk rundt den, og allikevel skaffe seg 6-eren. Hva er det som gjør dette? Hvordan er det mulig? Jeg føler jeg jobber godt, men jeg havner alltid på en 5-er. “Oppgaven din er litt … ustrukturert”. Det er det jeg får høre. Det er noe litt annet enn det Eivind får høre. “Du er en … reindyrka akademiker. Det er det du er”. Hvorfor er han det?

Det er vel kanskje bare min skyld? Det er vel jeg som ikke er smart nok til å klare å se hva jeg gjør galt? “Du må strukturere oppgaven din bedre”. Javel, men hvordan gjør jeg det? Hva er det jeg skal gjøre neste gang for å få en bedre strukturert oppgave? Det får jeg jo ikke vite. Jeg må vel bare finne det ut selv?

Hva er det som gjør dette… at jeg aldri kan nyte den overlegenhet og kunnskapsriket som Eivind har? Hva er det som gjør at hver gang jeg har et, som jeg føler er, gyldig poeng, så kommer Eivind med et bedre et. Et som formelig overdøver mitt. Hva er det som gjør at jeg i det hele tatt skriver en slik bloggpost?

Det er fordi jeg er den jeg er. Jeg er Tor.

Jeg sitter i klasserommet og aner fred og ingen fare. Det er historietime. Vi arbeider hardt, skikkelig hardt. Svetten siler formelig ut av armhulene på alle i klassen, noe som gjør klasserommet om til et gasskammer som kunne vært hentet rett ut fra andre verdenskrig. Jeg er våken. Mer enn vanlig. Ørene mine hører alt rundt meg imens hjernen min prøver å fange opp noe av relativ viktighet. Plutselig sier Knut noe om bloggen til Truls. Jeg prøver å være interessert, men det er ikke så lett. Det vil si, helt til han sier noe om et bilde. Jeg går inn på RaToCX.com og navigerer meg til en post som inneholder mange linker. “Trykk på den siste linken da”, sier Knut veldig engasjert.

“Hmmm”, tenker jeg lenge før jeg trykker på ordet “juice”. Opp på skjermen kommer det noe jeg absolutt ikke hadde forventet. Ansiktet mitt lyser opp i et uforglemmelig glis. “Hva i…”, kommer det veltende ut av meg samtidig som jeg snur meg rundt bare for å innta synet som venter meg. Der sitter han, Truls. Skaperen av denne syke bloggposten. Han bare ler, tydelig flau, da jeg stiller spørsmål ved hva han egentlig gjør på på fritiden. Plutselig hører jeg Trygve si: “Sjekk bloggposten for to dager siden da”. Jeg spoler sakte to dager bakover i bloggen. Da jeg er ferdig å lese kan jeg ikke si meg annet enn engasjert, og ikke minst imponert. Vel, kanskje jeg ikke var SÅ imponert. Når sant skal sies er Truls ganske anonym på bloggen sin, men uansett.

Jeg går tilbake til den første bloggposten, og trykker på linken igjen. Synet som møter meg er like overraskende som for tre minutter siden. Hva i HULESTE er det Truls egentlig driver med på fritiden? Jeg tar inn alle inntrykkene i klasserommet en gang til, før det hele er over. Jeg må vel kanskje ta opp igjen bildet når jeg kommer hjem. Alene.