Dedikert til min gode venn, Truls.

Truls gikk gjennom den mørke Tustentunnelen med Dan og Eivind rett i hælene. Det var på slike mørke steder han ofte likte å gå når han hadde behov for å gruble. Og behov for å gruble, det var noe han fikk når han var sulten; Spesielt når han hadde lyst på en saftig kebab. Det var i sånne stunder at han ofte grublet på eksistensielle spørsmål, som for eksempel om Gud faktisk eksisterte. Han hadde alltid sett på Gud som noe abstrakt, men fortsatt konkret. Likevel hadde det aldri føltes som om det var riktig å sette noe kjønn på det Gud nå enn var, så han refererte like gjerne til Gud med ordet ”det”. Hvis Gud eksisterte, så skulle han i alle fall drepe ham. Det var helt sikkert. Han trodde ikke at Gud var skaperen av noe som helst, annet en elendighet. Sjelens elendighet. Hva var all denne dritten om at mennesket sin frie vilje er det som har skapt all ondskapen i verden? Og at Gud er uendelig kjærlig og snill? Truls følte ikke at om en toåring dør av lungekreft, så er det toåringens frie vilje. Han følte det var Gud sin skyld, som hadde skapt sykdommene. Gud var ond, og det visste Truls inn til hjerterota. Han tvilte ikke et sekund. Hvorfor hadde han ellers fått den depresjonen for noen år siden? Hvorfor hadde han gått rundt med selvmordstanker, og med tanker om å drepe alle andre? Kanskje han bare skylte på Gud fordi det ikke var noen andre å skylde på? Kanskje han ikke ville skylde på seg selv, og derfor brukte Gud som en metafor på verdens ondskap? Det samme kunne det være, for han var på vei ut av depresjonen nå, og inn i en ny og lysere fremtid. Likevel likte han å reflektere litt over tiden fra full depresjon, til den tilstanden han var i nå. Det lærte ham liksom mer om seg selv.

Det hele hadde begynt for omtrent to år siden. Plutselig var det som om personligheten hans ble splittet i to deler. Den ene var en veldig emosjonell person, som alltid ville gråte og som alltid ville både elske og bli elsket. Men så var det den andre; En ondsinnet personlighet. En personlighet som like gjerne kunne vært Gud selv, og var det kanskje òg. Det var kanskje derfor han ofte følte at han kunne opphøye seg til Guds nivå … Gud var i ham, og gjorde ham svak og følelsesløs. Disse to personlighetene hadde alltid kjempet om makten, kunne han erindre, og det var alltid den ondsinnede som vant. Det var alltid den ondsinnede som fikk det siste ordet. Det var det som gjorde at han ikke kunne gråte, at han ikke kunne elske og at han rett og slett ikke brydde seg. Tiden etter depresjonen hadde vært en stor prøvelse for ham. Han klarte ikke å sette pris på noe, så han ga likeså godt blaffen i alt sammen. Dette kunne selvfølgelig ingen vite, så han brukte å skjule denne mangelen på følelser og heller late som om han faktisk hadde dem. Dessverre ble dette vanskelig å fortsette, ettersom han ble mer og mer følelsesløs. Han ble ikke ond, han bare mistet følelsene sine. Han ble umenneskelig.

Men så kom det en dag, kunne Truls huske, da han opplevde en fantastisk forelskelse. Han ante ikke om det var sin første, men den var i alle fall større enn noe han noen gang hadde opplevd før. Dermed ble hele selvbildet hans oppløst, og alle følelsene kom tilbake. Hva skulle han gjøre? Heldigvis fikk dette ham til å åpne øynene. Han begynte å prøve å finne seg selv, og nå var han nær, veldig nær.

Plutselig ble tankerekka hans avbrutt av et forferdelig og forvrengt hyl. Han rakk så vidt å komme ut av den transelignende tilstanden han var i før han ble truffet i hode av noe halvmjukt. Da han kom til seg selv kunne han merke at han var alene. Han lette febrilsk rundt seg etter Dan og Eivind, men de var ikke å se. Han snudde seg ned mot bakken for å se hva han hadde blitt truffet av. Truls skvatt til; På bakken lå det et avkuttet menneskehode, og han kunne gjenkjenne hvem det var. Det var Fredrik, og han hadde fått noe som lignet på en vindusvisker tredd gjennom kanalen som gikk fra nesa til øyet. Akkurat da Truls skulle til å ta det opp merket han til sin vemmelse at noe var risset inn i panna på hodet. ”Do not go further!”, stod det med store, blodvåte bokstaver. Han skvatt til og så seg redd rundt, før han vurderte om han skulle rope etter Dan og Eivind. Det var jo tross alt en fare for at de som hadde gjort dette med Fredrik kunne høre ham. Han begynte å bli reddere og reddere nå. Frykt. En følelse han ikke hadde følt på lenge. Det begynte å komme tilbake til ham hvor forferdelig denne følelsen egentlig var, men på en måte var den også befriende. For Truls betydde dette en ny vår, en ny dag. Han hadde begynt å forandre seg, og visste at det var lys i enden av tunnelen. Om han noen gang kom seg ut derfra.

Kilde for personbeskrivelse:
RaToCX

Jeg føler meg litt, vel, følsom. Derfor fikk jeg veldig lyst til å skrive litt om en person som betyr veldig mye for meg. Faktisk blir ordet ”veldig” litt for svakt i denne sammenhengen. Denne personen betyr så mye for meg at vi må begynne å snakke kosmiske størrelser på ord her. Kanskje passer noen bedre enn andre, som for eksempel ”pyramidalsk” over ”herkulisk”, og ”uhorvelig” over ”ukristelig”. Uansett, det var ikke det vi skulle snakke om nå.

Denne personen, som betyr så utrolig mye for meg, er min kjæreste Christina. Vi har vært sammen i over tre år. Gjennom disse årene har vi opplevd utrolig mye. Det har vært perioder med total frelse og henrykkelse da forholdet vårt har vært på toppen av styrke, og det har selvfølgelig vært perioder i mørke og uhygge. Det viktigste jeg har lært er at etter hver periode i bunnen, så har forholdet vårt blitt styrket.

Jeg har gjort dumme ting. Mange dumme ting – noen til og med veldig dumme. Det fantastiske med å ha en kjæreste som Christina er at du blir tilgitt. Og det beste med Christina sine tilgivelser; De er på hennes premisser. På denne måten vet jeg helt sikkert at hun tilgir når hun er klar for det, og fordi hun vil det. Hun tilgir meg ikke fordi hun er redd for å miste meg. Hun tilgir meg ikke fordi hun synes synd på meg. Hun tilgir meg ikke for at jeg skal slutte å plage henne. Nei, hun tilgir meg fordi hun er klar for å erkjenne at det jeg har gjort er noe som kan legges bak oss, og som kan brukes for å unngå lignende situasjoner i fremtiden. Det er det man lærer av – det er det som har holdt oss sammen gjennom alle disse årene.

Jeg husker godt hvordan vi møttes. Det er noe som har brent seg inn i hukommelsen min. Noe som aldri kommer til å slippe taket. Noe vi ikke snakker om – for akkurat den opplevelsen er min og Christina sin. Både jeg og Christina har fortalt utallige versjoner av hvordan vi møttes til enda flere personer. Det gode med dette er at ingen vet hva som VIRKELIG skjedde, bortsett fra oss. Det er vår lille hemmelighet, vår lille frihet. Noe vi kan tenke tilbake på med angerblandet fryd. Noe vi kan si at vi er glad skjedde.

Jeg husker at hun skulle passe på mobiltelefonen min, og så glemte hun å gi den tilbake til meg. Dermed ble den med henne hjem. Der lagret hun nummeret sitt som ”Christina som Stjel Moben Din”. Så lagret hun mitt på hennes som ”Storemann Sexy <3 ;¤”. For å si det som det er, så heter vi det samme i kontaktlistene til hverandre fortsatt, etter tre lange år – tro det eller ei. Det skjedde også andre ting med mobiltelefonen min den dagen, noe vi ikke snakker om. Vel, det kan nevnes at hun kastet den i sjøen og ødela den, men det var mye senere.

Ja, for hadde ikke jeg fått veldig vondt en viss plass denne dagen, så hadde vi ikke vært sammen nå. Og hadde ikke vi snakket om ganske så syke ting kun minutter etter å ha sett hverandre for alle første gang i Tusten, så hadde ikke jeg kunnet skrevet dette. Alt det rare vi har gjort sammen, alt det dumme vi har gjort mot hverandre, alle de fantastiske dagene og alle de ødelagte mobiltelefonene – alt er verdt det. Christina, hun gjør meg hel. Jeg vet det høres helt klisjé ut, men det er faktisk sant. Jeg var uten henne i to uker på rad nå nettopp (ja, store greier), og det føltes ut som om en del av sjelen min var borte. Jeg gikk rundt og var deprimert, jeg sov dårlig, hadde ikke matlyst, ville ikke trene osv. Alt var bare negativt. Når hun kom hjem igjen, så var det som om jeg fikk livsgleden tilbake – hun er fantastisk.

Jeg skal ikke si at det var kjærlighet ved første blikk, selv om vi kanskje liker å tro det. Man hører ofte om det, altså kjærlighet ved første blikk. Men jeg har ikke noen tro på det. Slike forhold varer sjeldent lenge – etter min erfaring. Man får ikke tid til å gro på hverandre – lære hverandre å kjenne. Personen man tror vet hvem er, viser seg plutselig å være noen andre etter hvert. Slik var det ikke med meg og Christina.

Da vi møttes, hadde vi allerede bestemt oss for at den personen vi stod og snakket med var rar. Siden vi var i Tusten kunne vi ikke engang se ansiktene til hverandre, bak hjelmen og skibrillene. Vi kom i snakk, ja, men vi ble ikke forelsket med én gang – enten vi ville eller ikke. Vi snakket litt på MSN, og jeg åpnet meg for henne om ting som jeg bar litt på. Hun synes bare jeg var enda rarere, hadde tenkt å kutte kontakten med meg og greier. Så skjørt kan et forhold være. Jeg er glad hun ikke gjorde det – og jeg er glad ting gikk som det gikk. Ja, vi var raskt ute med en del ting – men vi var ikke hodestups forelsket i hverandre med én gang. Og det er jeg glad for. Jeg vil heller ha en kjærlighet for en person som begynner i det små, og som vokser hver dag, enn en kjærlighet som kommer som ei bombe og som forsvinner like fort.

For hver dag som går knyttes vi mer sammen. Uansett hva vi gjør, og uansett hvor vi er. Jo lenger borte vi er fra hverandre, jo mer vil vi møtes. Om vi krangler, så lærer vi av det. Før kranglet vi hele tiden – lenge. Vi kunne krangle i dager. Nå er det ofte over på et par minutter. Hvorfor? Vi har lært hvor skoen trykker. Vi har lært hvordan vi skal få frem et poeng uten å såre motparten. Vi har lært – og det er det vi er her for. Å lære av hverandre og av oss selv.

Jeg elsker deg Christina – mer enn du aner. Og jeg vet du føler det samme for meg. Det er det viktigste. At man ikke lenger tviler på om personen man elsker, kan elske deg like mye. Det er da man har oppnådd uforpliktende kjærlighet. Meg og deg for alltid lille venn; Vi skal vise dem som ler av oss når vi sier det.

Jeg og Christina kjører rolig hjem fra en koselig filmkveld hos Dan, omtrent klokken 2 i går natt. Halvveis hjemme ser vi et søtt lite rådyr på veien. Vi bremser ned og det stopper rett foran bilen. Det ser på oss en stund med uskyldige og redde øyne før det fortsetter over brøytekanten og inn i skogen. Jeg og Christina tenker for oss selv hvor vakker og rolig naturen kan være, samtidig som vi fastslår at det å bruke langlys i mørket er viktig. Så kommer vi til rundkjøringa på Årø og tar turen rundt Årødalen og forbi Tusten. Det var raskest slik, trodde vi. Da vi var på linje med biltilsynet og på vei opp bakken som går forbi innkjørselen til Tusten kunne vi se en bil stå med nødblinklysene på. Hva var dette for noe? Vi kjørte rolig forbi og kunne se et lite rådyr ligge et par meter foran bilen og vri seg i smerte. Hodet slengte seg fra side til side når det febrilsk prøvde å stikke av fra oss, men det klarte ikke engang å reise seg.

Vi parkerte bilen litt lenger opp i bakken og slo på nødblinklysene våre vi også. Så gikk vi nedover. Det var blod på veien. Det lille rådyret hadde akkurat begynt å få horn, og nå var livet altså tatt fra det. Vi fikk vite at de to ungdommene i bilen hadde funnet rådyret liggende der. Noen hadde kjørt på det og stukket av, og ungdommene som hadde funnet det hadde varslet politiet. Etter en liten stund kom det en annen bil kjørende, med en litt eldre mann i. Han stoppet opp og sa at han ikke orket å se på at rådyret pintes. Han ringte viltnemda og fikk vite at vi bare måtte ta livet av den. Fram med et brekkjern. Slag etter slag. Det levde fortsatt. Han fant frem en kniv og stakk det tre ganger i strupen. Død, forhåpentligvis. Det ble lagt inn med veikanten, og så var alle bilene borte, untatt meg og Christina. Rådyret rørte seg fortsatt, slengte hodet sitt ut i veibanen. Vi tenkte for oss selv hvor brutal og stygg naturen kan være. Så hørte vi rasling i skogen rett ved veikanten. Christina fortalte meg at hun hadde sett en rådyrmamma, med enda en unge. Det var en trist dag i går; En mor mistet et barn, og vi fikk oppleve hvor brutal naturen kan være. Rådyret måtte ligge der i veikantet å blø i hjel, helt til i dag tidlig. Viltnemda kunne ikke hente den før da.

Sånn, med det unnagjort kommer “Tribute to Svein Storbakk”. Det øverste er i høy kvalitet (320 kbps, MP3 – ca 8,2MB) og den nederste er i lav kvalitet (128 kbps, MP3 – ca 3,4MB). Håper dere liker den!

TASan – Tribute to Svein Storbakk

TASan – Tribute to Svein Storbakk_low

Ser fram til kommentarer!

Her sitter jeg og nyter dagen slik som en dag skal nytes, glad og fornøyd. Tenker liksom bare tilbake på hvor produktiv jeg har vært i dag. Har skrevet ferdig kåseriet mitt om kunst, med god hjelp fra både Gunhild, Oda og internett, vel og merke. Jeg har også skrevet ganske mye av filmanalysen som skal leveres mandag, og ikke minst har jeg måket tung snø bort fra oppkjørselen, hjulpet naboen opp sin egen med mine fantastiske kjøreegenskaper og nesten sagt at den andre naboen som sperret hele veien med to biler kunne få stå i oppkjørselen min. To og en halv god gjerning i dag med andre ord.

Men så sitter jeg altså her og kommer over denne artikkelen. Den var helt grei å lese den, helt til jeg kommer til kommentarfeltet. Det begynner liksom med en arrogant idiot av et menneske, som så får noen mot seg. Det hele ender selvfølgelig i personangrep, og alle skylder på ytringsfriheten som sier de kan gjøre dette. Der ser vi hvor belært mange er. Om du vil ha deg en latter, sjekk det ut da vel. Kommentarfeltet begynner veldig morsomt, men så blir det litt kvalmt etter hvert.

Moralen? Ikke si noe på nett som du ikke hadde hatt guts til å si i virkeligheten, og om du er en idiot av et menneske, hold kjeft.

Denne bloggposten kommer som en reaksjon av modernismen. Modernismen stiluttrykk krevde at denne bloggposten forandret stilling og skapte en post-modernistisk verden. På grunn av dette…

Nei, glem det. Den eneste grunnen til at denne bloggposten kommer er fordi jeg er lei av å tenke, og har lyst til å gjøre noe kreativt! Derfor har jeg laget sangen “Ikke bli forfatter” under artistnavnet “TASan”. Den øverste spilleren spiller av fila med høy kvalitet (320 kbps, MP3 – ca 7,6MB) og den nederste spiller av fila med lav kvalitet (128 kbps, MP3 – ca 3MB). Jeg kan ikke garantere for kvaliteten på sistnevnte, så jeg anbefaler at du hører på den første selv om du har treigt internett. Du kan evt. pause og vente litt og så starte fila igjen. Håper dere liker den! Ser fram til kommentarer!

TASan – Ikke bli forfatter

TASan – Ikke bli forfatter_low

Jeg vil bare, gjøre noe! Men hva vil jeg gjøre? Det aner jeg ikke! Kanskje jeg bare vil dra til en stor flyplass og sette meg på et tilfeldig fly, og oppleve ting. Eller kanskje jeg egentlig bare vil dra på butikken å kjøpe meg en sjokolade. Eller kanskje jeg har det bra slik som jeg har det og vil savne dette om jeg forandrer på ting.

For det er jo det det er snakk om; Forandring. Mennesket er jo avhengig av forandring for å utvikle seg, men er all forandring bra? Ting kan jo forandre seg til det verre, men da vil vel sannsynligvis noe annet bli bedre også. Er det slik universet fungerer, gjennom loven om at hver reaksjon har en tilsvarende og motsatt motreaksjon? Er det slik at om det skjer noe bra med meg, så må det skje noe fælt med noen andre et annet sted? Personlig så tror jeg ikke det, men det er jo en interessant tanke. Det er også interessant å tenke litt over hvordan de som faktisk tror dette har det, om noen i det hele tatt tror på dette. De må da ha det helt forferdelig, for hver gang noe bra skjer med dem så tror de at noe fælt skjer med noen andre. Er ikke det en stor bør å bære? Kanskje noen til og med går så langt som å skade seg selv, bare fordi de vil at andre skal ha det bra.

Ikke vet jeg, jeg bare lufter tankene. Post en kommentar så jeg får høre deres tanker rundt dette da!

PS: Jeg har et sangprosjekt gående. Jeg vet det har vært lite på den fronten fra meg nå for tiden, men dette skal jeg gjøre godt igjen ved å poste en hel sang, men tekst og vokaler og hele pakka. Det eneste jeg vil ut med på nåværende tidspunkt er at det er en hip-hop-sang. So stay put, and subscribe to the right!

Har du noen gang hatt den følelsen av at du vet hva du vil med livet ditt, og har planene lagt ut foran deg, men så er du redd? Du vet ikke om du kommer til å klare å oppnå de målene du har satt deg eller hvordan du skal gjøre det? Du føler at det ligger alt for mange hindringer i veien for deg?

Vel, sånn har jeg det akkurat nå. Hva vil jeg gjøre med livet mitt? Jeg vil ta en bachelor i fysikk og helse, og så vil jeg ta en European Master in Heath and Physics. Etter dette er det jeg vil gjøre hemmelig, men det er stort. Jeg vil gjøre noe veldig stort. Det eneste problemet mitt er at jeg ikke har selvtilitt nok. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan veien opp til toppen skal bli. Jeg føler at det jeg må gjennom er ting som jeg ikke kommer til å komme meg gjennom. Jeg er redd for fremtiden – tenk om jeg ikke kommer inn på studiet? Tenk om jeg ikke oppnår mine mål? Tenk om noen er ute med ideen min før meg?

Jeg vet ideen fungerer, for det har det gjort i STOR grad i andre land. Jeg vet at jeg kan få det til å fungere. Men fortsatt så føler jeg at det er så mange hindringer i veien. Har du det sånn også? Del tankene dine med meg om dette temaet, slik at jeg slipper å føle meg så alene.

Tine og Knut var ikke på skolen i dag. Jeg og Truls begynte derfor VIRKELIG å lure, så vi fulgte rett og slett Erika sitt råd om å skrive sexnovelle for å finne ut hva de egentlig driver med.

Knut stod å betraktet henne. Hun lå der langstrakt på senga hans. Puppene var akkurat ikke synlige under den store, mjuke dundynen. Hun var så vakker, og Knut hadde virkelig følelser for henne. Det hadde vært en utrolig het natt, som han aldri kom til å glemme. De hadde møttes litt i skjul, redd for at noen skulle merke dem. Det var jo litt ulovlig det de skulle gjøre. Så hadde de gått ned på rommet hans og låst døren. Først hadde de bare ligget å snakket litt, om hverdagen, om skolen. Deretter hadde ting begynt å skje. Han hadde først kledd av henne på overkroppen. Han ville studere puppene hennes litt først. Han synes dem var praktfulle, og han kunne rett og slett ikke vente med å ta på dem. Deretter hadde han tatt av henne buksa, og så alle sine egne klær. “Praktfullt”, hadde han tenkt. Han kunne huske hvor utrolig deilig det var å ta henne, i alle mulige slags stillinger; Doggy-style, cowgirl, reverse-missionary, reverse cowgirl, lotus, froggy-style, suspended congress… det var nesten for mange å nevne. Han våknet plutselig opp fra dagdrømmen sin og så ned på klokka. “Faen, klokka er ti på halv ti!! Jeg rekker ikke skolen”, ropte han kjempefrustrert. Deretter gikk han bort til senga å kysset Mari på kinnet. “Elsker deg”, visket han før han løp ned til skolen.

På den andre siden av Molde lå Tine fortsatt å sov. Hun hadde alltid problemer med å stå opp, og likte ikke skolen så mye uansett.

Da har vi funnet ut hvorfor de ikke var på skolen, så sånn er det med den saken!