Man kan si at vi i dag har behov for en ny type nasjonsbygging. Det er mulig å argumentere med at hvis vi ikke bygger opp og fornyer den norske identiteten vår kommer vil til å bli en del av ”den globale kultur”. Dette vil si at vi mest sannsynlig kommer til å miste våre tradisjoner og vår kultur. Utenlandske impulser kommer til å overta og, for å sette det på spissen, så kommer ikke våre barnebarn til noen å gang få smake en brødskive med brunost.

Med en så stor globalisering som vi har i dag er det ikke ubegrunnet å være redd for at vår kultur kanskje forsvinner. Det er viktig at vi tar vare på tradisjonene våre og kulturene våre. Ikke bare fordi det sitter så dypt inni oss og gir oss en egen identitet og en nasjonalfølelse uten sammenligning. Nei, også fordi det er viktig å passe på at våre barn og barnebarn skjønner at det var ”hardt arbeid” å bygge opp landet vårt, og at vi ikke lot det slippe unna da globaliseringen sto på som verst. Vi må vise at vi er fightere, slik som vi var da vi bygde dette landet. Like store fightere som Wergeland, Knud Knudsen og Welhaven. De kjempet for sin tro og for sine rettigheter.

Det er viktig å styrke identiteten vår. Vi bør skape en mest mulig ren kultur. Jeg er ingen purist, og jeg skjønner at vi ikke kan stoppe mesteparten av globaliseringen som foregår i dag. Allikevel bør vi ta vare på ting som språk, middagstradisjoner, juletradisjoner og familietradisjoner. Vi bør sette pris på vår egen selvfølelse. Vi må ta vare på det som gjør nordmenn til nordmenn. Det å bruke tid på nasjonsbygging kommer til å knytte det norske folk tettere sammen. Vi kommer til å få en felles forståelse av vår egen kultur. Vi bør ta vare på idealene vi lever etter hver dag, og sette like mye pris på dem nå som det norske folk gjorde på tiden da de levde. Det er slike idealer som former mennesker. Det er slike idealer som former en nasjon. Norge.