Da er kapittel 12 her. Det ble skrevet da jeg var VELDIG trøtt og VELDIG emo, så resultatet ble vel så som så.

Suget etter kebab begynte å bli farlig stort. Truls og de andre gikk langs det som var igjen av veien fra Sandsbukta til hovedveien som ville lede dem inn til byen. Rundt dem så det ut som om noen hadde sprengt en atombombe. Truls funderte lenge på dette før han stoppet opp. Han så rundt seg og prøvde å legge to og to sammen. Avbrente skoger. Vrakdeler over alt. Tung og tom luft. Hodepine. ”VENT NÅ LITT”, ropte han plutselig. Eivind og Dan skvatt til og mistet Knut i bakken med et ikke mindre enn skjærende dunk. ”Jeg tror jeg vet hvorfor det ser ut som det gjør rundt oss”, sa Truls plutselig, før han stoppet å snakke. ”Nei, bare glem det”, sa han så, og begynte å gå videre. Eivind og Dan fulgte på med Knut på slep mellom seg.

De må ha trodd han var en idiot. Men hva visste vel de. Det var ikke hans skyld at han var litt glemsom. I gleden av å være ute av beskyttelsesballen sin hadde han helt glemt at det var ham som hadde detonert atombomba. Han gremmet seg over seg selv samtidig som han studerte omgivelsene. Den en gang så vakre dalen var gått over fra å være et paradis til å bli et helvete. Lukten var forferdelig, ja, nærmest uutholdelig. Rundt dem var de en gang store og fagre skogene, fulle av liv og yndighet, blitt omgjort til svart aske. Den en gang blå fjorden, full av fisk og vakre skapninger var blitt om til ei grønn sørpe. Da de hadde gått et lite stykke kom de til en samling av lik. Noen av dem, de heldigste, hadde fortsatt hud. Andre var det kun bein og kjøttrester igjen av. Truls stoppet foran et av likene og bøyde seg ned. Han studerte det lenge.

Hodeskallen han så på manglet øyne, og det som lignet på hjernemasse tøt ut av øyenhulene. Han tok sakte fingeren ned i den seige, gråaktige massen. Han hadde alltid lurt på hvordan en menneskelig hjerne fungerte, men nå som den lå som smeltet ost rett foran ham virket den så ubetydelig. Hvordan kan en slik rar masse klare å filosofere over noe som helst? Han tok fingeren sakte ut igjen. Hjernemassen hang fast og slapp ikke taket. Den delte seg på midten slik at Truls stod igjen med omtrent 32,1 gram hjernemasse på fingeren. Han studerte den en god stund før han til slutt reiste seg opp igjen og snudde seg mot Eivind og Dan.

”Somebody want a snack?”, sa han spøkefullt. Han rakk ikke engang å reagere, enda mindre trekke til seg fingeren, før den var inni munnen til Dan. Han siklet og sugde alt han kunne. ”Nam”, mumlet han med fingeren til Truls fortsatt i munnen, ”dette var jammen saker”. Truls dro til seg fingeren så hardt han kunne. Dette angret han på med en gang. Både hud, kjøtt og scener ble revet av idet fingeren skrapte mot de skarpe tennene til Dan. Truls kunne se helt inn på sine egne knokler. ”FAEEEN! HVA I HELVETE HAR DU GJORT??”, skrek han før han snudde seg for å vise fingeren sin til Eivind. Han rakk så vidt å fokusere før Eivind kastet opp i ansiktet på ham. ”FITTEEEE”, ropte han så høyt han kunne. ”Kan ikke dere to IDIOTER gjøre NOE riktig?”.

Truls snudde seg sakte mot Dan, som fortsatt stod der og smattet på hjernemassen. ”Seig denne her”, sa han avslappet. ”Så begynner jeg å bli litt kvalm også”. Truls kunne ikke tro sine egne ører. Han hadde bare lyst til å drepe dem begge to, noe han også aktet å gjøre. Det eneste problemet var at han fortsatt trengte dem. ”Nå står dere to IDIOTSKALLER stille her, mens jeg går ned i fjøra og vasker av meg denne dritten”, sa han krast. ”Er det forstått?”. Både Dan og Eivind nikket febrilsk, og prøvde av beste evne å skjule den lille skadefryden de opplevde. Da Truls kom opp igjen, ren og fin, og heldigvis luktfri, fortsatte de å gå mot Molde. ”Vi bør gå gjennom Tussentunellen”, sa han behersket, ”om vi skal rekke å komme frem før det blir mørkt”. Eivind og Dan nikket i enighet, og hadde et ørlite håp om at Knut snart skulle komme til live igjen, så de slapp å drasse på ham hele veien. Truls rev av en bit av t-skjorta si og surret den rundt det som var igjen av fingeren hans. ”Håper apotekene i byen fortsatt er intakte, hvis ikke kommer jeg sikkert til å få rabies”. Og så var det den kebaben da.