Jeg og Christina kjører rolig hjem fra en koselig filmkveld hos Dan, omtrent klokken 2 i går natt. Halvveis hjemme ser vi et søtt lite rådyr på veien. Vi bremser ned og det stopper rett foran bilen. Det ser på oss en stund med uskyldige og redde øyne før det fortsetter over brøytekanten og inn i skogen. Jeg og Christina tenker for oss selv hvor vakker og rolig naturen kan være, samtidig som vi fastslår at det å bruke langlys i mørket er viktig. Så kommer vi til rundkjøringa på Årø og tar turen rundt Årødalen og forbi Tusten. Det var raskest slik, trodde vi. Da vi var på linje med biltilsynet og på vei opp bakken som går forbi innkjørselen til Tusten kunne vi se en bil stå med nødblinklysene på. Hva var dette for noe? Vi kjørte rolig forbi og kunne se et lite rådyr ligge et par meter foran bilen og vri seg i smerte. Hodet slengte seg fra side til side når det febrilsk prøvde å stikke av fra oss, men det klarte ikke engang å reise seg.

Vi parkerte bilen litt lenger opp i bakken og slo på nødblinklysene våre vi også. Så gikk vi nedover. Det var blod på veien. Det lille rådyret hadde akkurat begynt å få horn, og nå var livet altså tatt fra det. Vi fikk vite at de to ungdommene i bilen hadde funnet rådyret liggende der. Noen hadde kjørt på det og stukket av, og ungdommene som hadde funnet det hadde varslet politiet. Etter en liten stund kom det en annen bil kjørende, med en litt eldre mann i. Han stoppet opp og sa at han ikke orket å se på at rådyret pintes. Han ringte viltnemda og fikk vite at vi bare måtte ta livet av den. Fram med et brekkjern. Slag etter slag. Det levde fortsatt. Han fant frem en kniv og stakk det tre ganger i strupen. Død, forhåpentligvis. Det ble lagt inn med veikanten, og så var alle bilene borte, untatt meg og Christina. Rådyret rørte seg fortsatt, slengte hodet sitt ut i veibanen. Vi tenkte for oss selv hvor brutal og stygg naturen kan være. Så hørte vi rasling i skogen rett ved veikanten. Christina fortalte meg at hun hadde sett en rådyrmamma, med enda en unge. Det var en trist dag i går; En mor mistet et barn, og vi fikk oppleve hvor brutal naturen kan være. Rådyret måtte ligge der i veikantet å blø i hjel, helt til i dag tidlig. Viltnemda kunne ikke hente den før da.

Sånn, med det unnagjort kommer “Tribute to Svein Storbakk”. Det øverste er i høy kvalitet (320 kbps, MP3 – ca 8,2MB) og den nederste er i lav kvalitet (128 kbps, MP3 – ca 3,4MB). Håper dere liker den!

TASan – Tribute to Svein Storbakk

TASan – Tribute to Svein Storbakk_low

Ser fram til kommentarer!