Jeg føler meg litt, vel, følsom. Derfor fikk jeg veldig lyst til å skrive litt om en person som betyr veldig mye for meg. Faktisk blir ordet ”veldig” litt for svakt i denne sammenhengen. Denne personen betyr så mye for meg at vi må begynne å snakke kosmiske størrelser på ord her. Kanskje passer noen bedre enn andre, som for eksempel ”pyramidalsk” over ”herkulisk”, og ”uhorvelig” over ”ukristelig”. Uansett, det var ikke det vi skulle snakke om nå.

Denne personen, som betyr så utrolig mye for meg, er min kjæreste Christina. Vi har vært sammen i over tre år. Gjennom disse årene har vi opplevd utrolig mye. Det har vært perioder med total frelse og henrykkelse da forholdet vårt har vært på toppen av styrke, og det har selvfølgelig vært perioder i mørke og uhygge. Det viktigste jeg har lært er at etter hver periode i bunnen, så har forholdet vårt blitt styrket.

Jeg har gjort dumme ting. Mange dumme ting – noen til og med veldig dumme. Det fantastiske med å ha en kjæreste som Christina er at du blir tilgitt. Og det beste med Christina sine tilgivelser; De er på hennes premisser. På denne måten vet jeg helt sikkert at hun tilgir når hun er klar for det, og fordi hun vil det. Hun tilgir meg ikke fordi hun er redd for å miste meg. Hun tilgir meg ikke fordi hun synes synd på meg. Hun tilgir meg ikke for at jeg skal slutte å plage henne. Nei, hun tilgir meg fordi hun er klar for å erkjenne at det jeg har gjort er noe som kan legges bak oss, og som kan brukes for å unngå lignende situasjoner i fremtiden. Det er det man lærer av – det er det som har holdt oss sammen gjennom alle disse årene.

Jeg husker godt hvordan vi møttes. Det er noe som har brent seg inn i hukommelsen min. Noe som aldri kommer til å slippe taket. Noe vi ikke snakker om – for akkurat den opplevelsen er min og Christina sin. Både jeg og Christina har fortalt utallige versjoner av hvordan vi møttes til enda flere personer. Det gode med dette er at ingen vet hva som VIRKELIG skjedde, bortsett fra oss. Det er vår lille hemmelighet, vår lille frihet. Noe vi kan tenke tilbake på med angerblandet fryd. Noe vi kan si at vi er glad skjedde.

Jeg husker at hun skulle passe på mobiltelefonen min, og så glemte hun å gi den tilbake til meg. Dermed ble den med henne hjem. Der lagret hun nummeret sitt som ”Christina som Stjel Moben Din”. Så lagret hun mitt på hennes som ”Storemann Sexy <3 ;¤”. For å si det som det er, så heter vi det samme i kontaktlistene til hverandre fortsatt, etter tre lange år – tro det eller ei. Det skjedde også andre ting med mobiltelefonen min den dagen, noe vi ikke snakker om. Vel, det kan nevnes at hun kastet den i sjøen og ødela den, men det var mye senere.

Ja, for hadde ikke jeg fått veldig vondt en viss plass denne dagen, så hadde vi ikke vært sammen nå. Og hadde ikke vi snakket om ganske så syke ting kun minutter etter å ha sett hverandre for alle første gang i Tusten, så hadde ikke jeg kunnet skrevet dette. Alt det rare vi har gjort sammen, alt det dumme vi har gjort mot hverandre, alle de fantastiske dagene og alle de ødelagte mobiltelefonene – alt er verdt det. Christina, hun gjør meg hel. Jeg vet det høres helt klisjé ut, men det er faktisk sant. Jeg var uten henne i to uker på rad nå nettopp (ja, store greier), og det føltes ut som om en del av sjelen min var borte. Jeg gikk rundt og var deprimert, jeg sov dårlig, hadde ikke matlyst, ville ikke trene osv. Alt var bare negativt. Når hun kom hjem igjen, så var det som om jeg fikk livsgleden tilbake – hun er fantastisk.

Jeg skal ikke si at det var kjærlighet ved første blikk, selv om vi kanskje liker å tro det. Man hører ofte om det, altså kjærlighet ved første blikk. Men jeg har ikke noen tro på det. Slike forhold varer sjeldent lenge – etter min erfaring. Man får ikke tid til å gro på hverandre – lære hverandre å kjenne. Personen man tror vet hvem er, viser seg plutselig å være noen andre etter hvert. Slik var det ikke med meg og Christina.

Da vi møttes, hadde vi allerede bestemt oss for at den personen vi stod og snakket med var rar. Siden vi var i Tusten kunne vi ikke engang se ansiktene til hverandre, bak hjelmen og skibrillene. Vi kom i snakk, ja, men vi ble ikke forelsket med én gang – enten vi ville eller ikke. Vi snakket litt på MSN, og jeg åpnet meg for henne om ting som jeg bar litt på. Hun synes bare jeg var enda rarere, hadde tenkt å kutte kontakten med meg og greier. Så skjørt kan et forhold være. Jeg er glad hun ikke gjorde det – og jeg er glad ting gikk som det gikk. Ja, vi var raskt ute med en del ting – men vi var ikke hodestups forelsket i hverandre med én gang. Og det er jeg glad for. Jeg vil heller ha en kjærlighet for en person som begynner i det små, og som vokser hver dag, enn en kjærlighet som kommer som ei bombe og som forsvinner like fort.

For hver dag som går knyttes vi mer sammen. Uansett hva vi gjør, og uansett hvor vi er. Jo lenger borte vi er fra hverandre, jo mer vil vi møtes. Om vi krangler, så lærer vi av det. Før kranglet vi hele tiden – lenge. Vi kunne krangle i dager. Nå er det ofte over på et par minutter. Hvorfor? Vi har lært hvor skoen trykker. Vi har lært hvordan vi skal få frem et poeng uten å såre motparten. Vi har lært – og det er det vi er her for. Å lære av hverandre og av oss selv.

Jeg elsker deg Christina – mer enn du aner. Og jeg vet du føler det samme for meg. Det er det viktigste. At man ikke lenger tviler på om personen man elsker, kan elske deg like mye. Det er da man har oppnådd uforpliktende kjærlighet. Meg og deg for alltid lille venn; Vi skal vise dem som ler av oss når vi sier det.